Copyright © 1996-2024,
IdaLou Larsen,
all rights reserved.

Denne siden er produsert og støttet av ORGDOT AS.

Leter du etter gamle artikler?
Klikk her for den gamle siden.

Året er 411 f.Kr. Peloponnes-krigen mellom Athen og Sparta og deres respektive forbundsfeller har rast i tyve år. Den kloke og initiativrike athenerinnen Lysistrata innkaller kvinner fra hele Hellas, også fra Atens erkefiende Sparta, til et møte der hun legger fram en dristig plan for å få slutt på krigen: Kvinnene må nekte mennene sine sex. De sexsultne kvinnene avviser først tanken som fullstendig latterlig, men smått om senn lar de seg overtale, og inngår en hellig avtale. Lysistratas strategi viser seg svært så effektiv: De sprengkåte mannfolkene vet til slutt ingen annen løsning enn å slutte fred. Krigen mellom Athen og Sparta er over.

Aristofanes skrev komedien i 411 f.Kr., mens krigen raste, og foruten å være kritisk til styresmaktene, inneholder komedien mange referanser til datidens personer og hendelser. Men selve forelegget – kvinner som går til sexstreik for å få slutt på krig - er dessverre like moderne og aktuelt i våre dager som for snart 2500 år siden, kanskje enda mer, fordi kvinnene står langt sterkere nå enn den gangen. Den løsslupne komedien er dessuten grovkornet og direkte, og Ragnar Olsens nordnorske oversettelse, som ofte går på vittige verseføtter, har beholdt originalens friske frekkhet. Man kunne ønsket at han hadde styrket samfunnssatiren ved å tilføre teksten aktuelle referanser, som ikke skulle være så vanskelige å finne, og når han ikke har gjort det, kan det ha sammenheng

med Kristina Kjeldsbergs regikonsept.

Programmet oppgir Lars Erik Holter fra Statens Kunsthøgskole som hennes «veileder», og det tyder på at den nyutdannede regissøren fremdeles har tette bånd til utdanningsinstitusjonen. Er det der hun har lært at vi i salen må skjønne at det vi skal oppleve er teater, og ikke har noe med «virkeligheten» å gjøre? Forestillingen åpner iallfall med at ensemblet presenterer oss for hovedrolleinnehaveren (Marit A. Andreassen) som høflig takker oss for at vi har våget oss ut på Tromsøs glatte veier, og håper det ikke sitter for mange lårbeinsbrudd i salen. Så ifører ensemblet seg enten digre hvite og røde peniser, eller ditto løspupper, og til tross for at omtrent like mange kvinner som menn medvirker, er de fleste mannsrollene besatt av kvinner med digre, erigerte peniser og viceversa. Som sagt, vi er på teater! Det understrekes videre med at inspisienten omtrent midtveis avbryter for å kunngjøre at to skuespillere skal ha glemt et sceneskift, og i sluttscenens gjennomregisserte applaus gyver et rasende ensemble løs på Marit Andreassen: Det er jo bare på teatret at krigen kan ta slutt.

 

Disse regipåfunnene virker kunstige og malplasserte, og hvis det er viktig for Kjeldsberg å drepe teaterillusjonen, bør hun ha noe annet å sette i stedet. Men det er vanskelig å skjønne hva hun har ønsket å gjøre. Til tider framstår denne Lysistrata som en musikal, men musikalsjangeren er ikke ensemblets styrke, og det er omtrent umulig å følge teksten når skuespillerne synger sine temmelig intetsigende og uoriginale melodier. Det gjøres intet forsøk på å aktualisere stykket gjennom samfunnskritisk satire, mesteparten av tiden maser bare skuespillerne rundt i oppjaget tempo.

 

Ett, og bare ett, lyspunkt: diskusjonen mellom Lysistrata og hennes ektemann, som i denne versjonen erstatter Aristofanes’ ærverdige magistrat, mannssamfunnets – og maktens – representant. Her får Marit Andreassen endelig utfolde seg som skuespiller, og den korte scenen viser at «Lysistrata» fremdeles har noe å si oss, og at til og med en 2500 år gammel klassiker ikke trenger å sauses inn i meningsløse regipåfunn for å overleve.