Copyright © 1996-2024,
IdaLou Larsen,
all rights reserved.

Denne siden er produsert og støttet av ORGDOT AS.

Leter du etter gamle artikler?
Klikk her for den gamle siden.

I magasinet som presenterer hele årets program, reflekterer Kristian Seltun litt over at han, som kommer fra det eksperimentelle Black Box Teater, har valgt så mange klassiske tekster for sitt første år i sjefsstolen, og gir følgende svar: Han vil forene det smale med det velkjente. «Klassikerne ikke bare tåler, men også innbyr til en ny tapning», skriver han, og understreker at årets program vil vise at «vi velger det kjente, men vi skal strekke oss langt i å gi det en ny scenisk vri».

I Carl Jørgen Kiønigs regi er En folkefiende blitt et forbausende moderne drama. Det stiller spørsmål som fremdeles angår oss over 100 år etter at stykket ble skrevet, demokratiets begrensninger er ett av dem. Ibsen var selv nærmest enstemmig blitt stemplet som en folkefiende da han i 1881, i Gengangere, rettet søkelyset mot to så betente temaer i tiden som syfilis og incest, og året etter skal han ha fullført det påbegynte En folkefiende i en slags protest mot denne mottakelsen. I dag hersker det enighet om at til tross for at Tomas Stockmann i utgangspunktet forsvarer en rettferdig sak, slik Ibsen selv hadde gjort med Gengangere, har dramatikeren likevel gjort ham til en karikatur. Mange vil være enige med Amund Grimstad, som anmeldte oppsetningen i Klassekampen 1.2.2010, og skrev at Ibsen lar « Stockmann bli meir og meir gal, og mindre og mindre spiseleg … han utviklar temmeleg elitistiske og antidemokratiske idear om den eine kloke som står heilt åleine» I dag har vi vanskelig for å godta at en positiv Ibsenhelt skal kunne komme med så voldsomme utfall mot demokratiet, eller på godt norsk, folkestyret, som Stockmann gjør. Slik var det nok ikke for 130 år siden: «thi vel er det langt fra, at Doktor Stockmann er Henrik Ibsen personlig - alt er digterisk omskabt -: men af Ibsens tidligere Digte og Udtalelser er vi sat istand til at se, at hvad Doktor Stockmann paa Folkemødet hævder, netop er den Opfatning af Individ, Stat og Samfundsforhold, som Ibsen har dannet sig» (Erik Vullum, Dagbladet, 30.11.1882).

Ibsen kalte selv En folkefiende «skuespill», men ifølge programmet «var han tett på» å la det publisere som lystspill. Det er utvilsomt en kynisk og selvironisk humor i skildringen av den forfulgte doktor Stockmanns stadig sterkere tro på egen makt og fortreffelighet, men det viktigste lystspill-elementet

ligger likevel i skildringen av den raske helomvendingen til redaktør Hovstad og hans medarbeider Billing, de venstrevridde representanter for en opplyst elite, som begge usannsynlig raskt gjør knefall for flertallet. Pluss naturligvis boktrykker Aslaksen, talsmann for den kompakte majoritet, en overdådig karikatur av en rendyrket opportunist.

Selve høydepunktet i Trøndelag Teaters oppsetning er fjerde akt, dvs. det store folkemøtet som ender med at Tomas Stockmann utropes til folkefiende etter at han har tordnet så vel mot den kompakte majoritet som mot de korrupte og ryggesløse makthaverne. Anders Mordals Tomas Stockmann er en energisk og karismatisk folketaler som har publikum i sin hule hånd gjennom hele sitt lange krystallklare og anarkistiske manifest. Forbausende aktuelt refererer Stockmann flere ganger til partienes rolle, han sammenligner dem blant annet med «kødkværner» som »maler /alle hoderne sammen til en grød». Jeg trodde at disse og andre av Stockmanns retoriske poeng skyldtes regissør Kiønigs bearbeidelse av teksten. Men den gang ei: alt står der svart på hvitt, og bearbeidelsen dreier seg øyensynlig mest om en tidsriktig og kjærkommen språklig oppdatering.

Kiønig får fram stykkets aktualitet nettopp ved å bruke en uavkortet versjon av Ibsens tekst. I og for seg en «ny scenisk vri», på samme måte som det må sies å være en ny scenisk vri når Kiønig avstår fra alle «nyskapende» regigrep, og simpelthen instruerer skuespillerne til å spille skikkelig godt «gammeldags» teater.

 

Rett skal være rett. Det ibsenske titteskapteatret har undergått en radikal forandring. Borte er dr. Stockmanns borgelige salonger. I Milja Salovaaras scenografi utspiller handlingen seg i og rundt et stort firkantet basseng – en allusjon til Kurbadet - som har tatt de første benkeradenes plass. På selve scenen er dr. Stockmanns spisestue der redaktør Hovstad i første akt inntar en bedre aftens. En scenografi som krever mye av skuespillerne, og som i siste akt virker noe anmassende når folkemengdens rasende angrep på Stockmanns hjem gir seg utslag i at det kommer så mye vann i bassenget at Stockmann må øse som en gal. På den andre siden er scenografien glimrende under det store folkemøtet. der tilskuerne som er plassert på de tre sidene av scenen, blir det publikummet som dr. Stockmann legger sin sjel i å overbevise. Uten å lykkes.

I løpet av stykket utvikler doktor Stockmann seg fra livsglad og tillitsfull optimist til rabiat og egenrådig kamphane, en på mange måter litt brå og usannsynlig karakterforandring, men den blir aldri problematisk fordi Anders Mordal fra første stund får fram det komplekse ved Tomas Stockmann, og gjennom hele stykket opprettholder den hårfine balansen mellom overspill og troverdighet som kjennetegner rollen. Mordal får godt støtte av resten av ensemblet. Tydelige og definerte skikkelser er Marianne Meløy som Stockmanns kone og Silje Storstein som datteren, og mens Trond Ove Skrødal er hans bror byfogden, like kolerisk som han selv, er Øyvind Brandtzæg passe sleip og falsk som redaktør Hovstad og John Yngve Fearnley fullstendig amoralsk som den opportunistiske boktrykker Aslaksen.

En meget god oppsetning som paradoksalt nok fremstår som innovativ nettopp fordi den viser respekt for Ibsens tekst.