Copyright © 1996-2024,
IdaLou Larsen,
all rights reserved.

Denne siden er produsert og støttet av ORGDOT AS.

Leter du etter gamle artikler?
Klikk her for den gamle siden.

Årets motto er «Bjørnson for vår tid», og selv om «Over Ævne II»  dramatisk sett er forholdsvis mislykket, viser problemene som stykket tar opp, at Bjørnson allerede i 1895 har hatt en sjelden forståelse for sin tids samfunnsutvikling, og en forutanelse om denne utviklingens konsekvenser.

Fra hans hånd er Over Ævne II et bredt anlagt drama med nærmere 30 roller, og handlingen er lagt til en av tidens nye industrisamfunn. Nede i dalen der «solen aldri lyser» bor de fattige arbeidsfolkene under elendige vilkår. Oppe på høyden holder den rike fabrikkeieren Holger til i en overveldende borg. Men arbeiderne har også forkjempere med overklassebakgrunn, blant andre Elias Sang, sønn av presten Sang, hovedpersonen i Over Ævne I. Når stykket begynner, har de kuede og undertrykte arbeiderne gått til omfattende streik, og planlegger å danne fagforening. Holger har derfor samlet alle landets hundre fabrikkeiere til møte i borgen for at de skal bli enige om hvordan de mest effektivt skal knuse arbeideropprøret. Men møtet tar en uventet slutt: Brått sprenges hele borgen i luften.

Ansvarlig for sprengningen er den revolusjonære terroristen Elias Sang som lik en moderne selvmordsbomber uten å nøle ofrer både sitt eget, og mange uskyldiges liv for det han tror på. Mot hans glødende fanatisme stiller Bjørnson opp hans søster Rakel, en varm og menneskekjær kvinne som har brukt hele sin arv på å lage et sykehus i bygda. Hun forsøker å løse konfliktene ved å gå forsoningens vei, og den sterke, men lydhøre og følsomme kvinnen som representerer håpet om en bedre framtid, er opplagt Bjørnsons talerør.

Med imponerende dødsforakt gyver Bjørnson løs på et komplekst og brennbart tema, i dag som for 110 år siden. Men stykket er plagsomt ordrikt, handlingen er komplisert og dårlig fortalt, og den mangler dessuten dramatisk nerve. Hvis en regissør i dag vil skape levende og engasjerende teater av Over Ævne II – og det fortjener skuespillet så absolutt – må hun eller han utvilsomt gå drastisk til verks.

Det har også Uwe Cramer gjort. For det første bryter han bevisst og konsekvent med teaterillusjonen. Her er det for eksempel skuespillerne selv som, utstyrt med høyttalere, minner oss om å slå av mobiltelefonen, og ønsker oss god fornøyelse før de gir oss et greit resymé av første akt, (eller handling som Bjørnson sier), noe de før øvrig fortsetter med gjennom hele forestillingen. Det kommer godt med, for Uwe Cramer gjør det sannelig ikke lett å følge tråden.

De tre skuespillerne er en slags fortellere som stadig skifter roller. I tillegg operer de også som dukkespillere når Elias og Rakels tenåringsnevø og niese – Credo og Spera (Tro og Håp) – dukker også opp som litt komiske dukker. Stort sett holder alle seg til Bjørnsons tekst, selv om Valborg Frøysnes gang på gang avbryter handlingen, enten for å gi oss eksempler på all den urett som fremdeles hersker i verden, eller for å oppfordre sine medspillere til å spille litt bedre – «det er jo premiere i kveld». Til tider fungerer de stadige rolleskiftene, men iblant gjør de det svært forvirrende. Er det for eksempel den revolusjonære Elias eller en storkapitalist som holder en lang tale om datidens revolusjonerende nitroglycerin-oppfinnelse – en tale som ikke finnes hos Bjørnson?

Uwe Kramer har også instruert Per Emil Grimstad til å bruke høyeste stemmevolum omtrent uavbrutt. Grimstad har heldigvis god diksjon, og er derfor lett å forstå, men i lengden blir det skjærende høye lydnivået plagsomt og ubehagelig. De tre skuespillerne imponerer med voldsomt fysisk ekspressivt spill, utrettelig energi og intenst engasjement.

Også på Teatret Vårt satte Uwe Cramer i 2008 opp en forholdsvis moderat nytolkning av Bjørnsons Sigurd Slembe. Med«Over Ævne II» tar han skrittet helt ut: Oppsetningen er et glimrende eksempel på hvordan «regiteatret», ut fra ønsket om å skjerpe og aktualisere et skuespills innhold og budskap, bevisst velger å se bort fra formen dramatikeren har gitt sitt verk. Et grep som absolutt kan forsvares, men selv om Over Ævne II dramatisk er uforløst, krever stykket likevel at instruktøren evner å gi sin nytolkning en intellektuell stringens som er på høyde med originalens, og ikke minst makter å rette fokus mot terrorismen, stykkets mest aktuelle og kontroversielle tema. Her kommer Uwe Cramer til kort. Resultatet er en teaterlek som nok kan besnære, men som mangler en essentiell dimensjon.

 

 

Denne kritikken sto i Klassekampen mandag 22. mars