Livet som kunnskapstest
En suite av Tore Vagn Lid Manus, regi og audiovisuelt konsept: Tore Vagn Lid Scenografi/video: Kyrre Bjørkås På scenen blant andre Ivanna Petrovna, Isabel Shepherd, Tor Chr. F. Bleikli, Hilde Anine Hesselberg og Jørgen Hausberg Nilsen
Tore Vagn Lid framstiller det moderne liv som en evig eksamen. Jeg strøk.
For første gang i mitt lange teaterliv har jeg opplevd en forestilling som jeg, for å si det rett ut, ikke har skjønt noe av: Tore Vagn Lids «Ut, ut i det grønne» som hadde premiere på Black Box torsdag. Programmet forklarer at «Ut, ut i det grønne» er «komponert over flere satser» som står for seg, men også inngår i «en audiovisuell «utflukt» som skal ta oss med stadig lengre ut i den nye biologismens vakre grønne verden av harmoni, orden og balanse». Første og tredje sats, «Prolog» og «Intermezzo», er korte og utspiller seg i foajeen der den ene langveggen er gjort om til en lysning i skogen, med et telt og et brennende bål. I begge spiller tre mannlige musikere Bachs «Passacaglia» på klassisk gitar, to unge kvinner kryper inn i teltet, og skriver brev til Karl Marx som de tostemt leser opp for oss. I det første uttrykker de sin glede over å være ute i det grønne, og slippe unna sivilisasjonens byrder, i det andre tar de et oppgjør med en som har ført dem bak lyset.
Din kommentar:
Kommentarer (2):
| Julian Skar | 16.06.11 00:42 |
| Jeg undrer meg over denne anmeldelsen. For det første, Hvis det er umulig for anmelderen å forstå seg på forestillingen, er det da nødvendig å uttale seg om den i offentligheten? For det andre, hvis anmelderen ikke forstod noe, hvordan kan det ha seg at anmelderen i sin oppsummering av stykket mener at "er hans tilnærming så teoretisk intellekuell at han, slik jeg ser det, ikke lykkes i å levendegjøre vanskelige filosofiske problemer". Har anmelderen her i løpet av sin egen tekst ombestemt seg og forstått nokså mye allikevel? I så fall hvilke filosofiske problemer og vanskelig intellektuell tilnærming snakker vi om. Jeg lurer også på hva anmelderen mener med at"Til tross for at han blant annet satser på et scenespråk som tar i bruk alle kunstens moderne virkemidler". Hva menes med dette? Mener anmelderen alle "kunstens moderne virkemidler" i form av at det brukes video? Musikk? Bevegelse? elektronikk? Er det sammensmeltingen av disse det er snakk om? Kontraster? Materialbruken? Ineraksjonen med publikum? eller at verket til tider beveger seg inn i den visuelle kunstens referanser? Og på hvilken måte er dette moderne? Og hva legger anmelderen i ordet "moderne"? Moderne som i gårsdagen modernisme? Moderne som i "samtidig" og "nytt" Eller er det med et snev av forakt for mediene og bruken som i følge anmelderen er "kaotiske multimediale impulser"? Etter min mening gir teksten et svært sviktende grunnlag for å komme med noen konklusjon i det hele tatt. Anmelderen konkluderer imidlertid med at det "går over stokk og stein og målsettingene er så skyhøye (de hun ikke forstod noe av) at de slår hverandre i hjel". Selv om et verk beveger seg utenfor anmelderens begrepsapparat og estetiske referanser bør man kunne forvente et bedre forsøk på å gå inn i verkets konsepter og gå inn i øyeblikket. Det er nemlig fullt mulig med dette verket. Men eller uten intellektuell ballast. Det er derfor trist med en anmeldelse gjennomsyret av lettsindig synserier og høy grad av inkonsistens. Jeg syntes en må kunne forvente litt mer av kulturspalten til en landsdekkende avis som Klassekampen. | |
| Transiteatret-Bergen | 07.10.10 03:13 |
| Hei! Astrid Marte rapporterte en tilbakemelding fra elevene - her er en copy/paste av det: Her er noe av det elevene skrev etter de hadde sett forestillingen. Jeg er SÅ GLAD for at dere inviterte oss med på dette, det var rett og slett en stor opplevelse. Ikke minst fordi de nok følte at de ble tatt på alvor, deres meninger var viktige. Og temaet var brennende aktuelt. Vi snakket en del om dette dagen etter. Ønsker deg en fin vår! klem fra astrid marte;) 10.klassingene skriver: Det var annerledes på en positiv måte. Variasjonen av lys og lyd var litt stilig. Temaet var bra, det ga litt spørsmål, man tenkte over hva man hadde sett ganske lenge etterpå. Oppsettet var også kult, vi var liksom inni forestillingen. Det var interessant. Musen Høytalerne Krakkene Kuen /kalven Krakkene (var harde) Musikken/lydene Musen Ekkel lyd Kjedelig, men interessant Spesielt Bevegelsen. Den dynamiske bevegelsen er en stor positiv faktor som skapte spenning. Burde få frem bedre deres egne meninger om intelligens og måling enn dette. Jeg husker at høytalerne sa at rytmesans er et tegn på intelligens. Siden de sa det var en prøve var det vanskelig å vite hva som var meningen og hva som betydde noe. Det var mange skiftende scener. Strømscenen i begynnelsen var veldig bra spillt. Jeg er veldig vant til eksprimentelle ting som f.eks. musikk og skuespill som dette, men dette var ikke noe særlig bra. Skuespillet fikk en til å tenke. Jeg likte måten de brukte den enkle og anonyme hovedpersonen. Det fikk en til å fokusere på hva han sa, og fokusere på de andre. Trommestikkene: De som fikk delt ut så ut som nervevrak Ritalin:fy fy! Husker godt da de fikk støt i begynnelsen, der den ene kunne skru av, mens den andre ikke kunne, han hadde fortalt om de hundene rett før forestillingen begynte, derfor husker jeg det så godt. Jeg husker musen som var i et miniatyr-rom av det vi var i, viden vi(publikum) på en måte var musen. Og så husker jeg da de var på stigen og sang, så sa hun ?Du må være nede for at jeg skal være oppe.? Jeg husker musen for jeg fikk mareritt om det samme natt. Men jeg skjønte ikke hvorfor den skulle være der. De høye lydene ga et større inntrykk, slik at hvis du hadde falt ut, kom du inn i det igjen. | |
Ut, ut i det grønne
Et marsvin kravler rundt i et mini-laboratorium