En metafysisk komedie

Verk Produksjoner viser: «Det Eviga Leendet»

Black Box Teater, Store Scene: Etter en fortelling av Pär Lagerkvist Idé: Fredrik Hannestad, Saila Hyttinen og Anders Mossling Regi: Fredrik Hannestad Scenografi: Signe Becker Med Anders Mossling, Saila Hyttinen, Håkon Vassvik, Solveig Leland Mohn, Signe Becker

Med forskjellige velkjente teateruttrykk går Verk Produksjoner nye veier og skaper en vittig metafysisk komedie.

«Det var en gång några döde, de satt samman någonstans i mörkret, var visste de inte, kanskje ingenstans, de satt och pratade fôr att få evigheten til att gå». Slik åpner Nobelprisvinner Pär Lagerkvists «Det eviga leende», og det er også de første ordene i Verk Produksjoners iscenesettelse av den underlige fortellingen. Men før de blir uttalt, har vi opplevd en introduksjon på flere minutter, der de fire aktørene ikke sier ett ord, men utveksler meningstunge blikk og smil der de sitter foran et gammelt klassisk teater fra 1870-årene, med elegante ornamenter i gull, rød fløyel, marmor og blomster.

Signe Beckers scenografi er sjarmerende og nesten i overkant stilriktig, og fordi lite kan være fjernere fra Verk Produksjoners scenekunstsyn enn dette Nationaltheatret i miniatyr, understreker scenebildet, i samspill med aktørenes fantasikostymer og stive ansiktsmasker, at her skal det ikke gjøres noe forsøk på å etterstrebe en realistisk virkelighet. Dette skal være en teatralsk iscenesettelse for, som Lagerkvist selv allerede skrev i 1918, «ordet skal ikke lenger være enerådende som scenisk uttrykksmiddel, bare et teater som spiller på alle våre sanser, makter å formidle det mangfold av uttrykk, den feberrus og galskap som konstituerer det moderne».

 Like før tausheten blir uutholdelig, høres en fjern lyd fra scenen. En støvsuger? Uansett – ett signal er gitt. Anders Mossling går opp til mikrofonen. Han begynner å fortelle Lagerkvists tekst, og snart kommer de andre til. Fra gulvet foran den klassiske teaterscenen maner de fram mange ulike menneskeliv: en nøkkelsmed, en hovmester, en enstøing, en krigsherre, men også Frelseren selv er blant de mange som befolker dødsriket. Lagerkvists tekst er vittig og illusjonsløs, og framføres her med både innlevelse og nøktern distanse. Men i en rekke briljante fysisk svært ekspressive intermezzoer brytes den fortellende spillestilen. De fire går opp på scenen. Bak det røde fløyelsteppet er dødens ingemannsland befolket av mennesker og pappmasjéfigurer. Teatralsk effektivt gjort om til morderiske skarpskytere, beinrangler med dødninghoder eller groteske negeruhyrer fra anno dazumal, kaster de fire aktørene seg ut i en overdådig, melodramatisk scenelek.

 De to spillenivåene gir oppsetningen en fascinerende dobbelthet, som kulminerer i en fantastisk visualisering av den uventede metafysiske slutten på Lagerkvists fortelling, der de døde som paradoksalt nok er forholdsvis fornøyd med tilværelsen både før og etter døden, likevel gjør opprør mot livets meningsløshet. Resolutt bryter de opp, og gir seg i vei for å finne Gud og stille ham til ansvar. Tonene fra Mozarts «Elvira Madigan» gir en egen dypde til de døde sjelenes utadvendte vandring, men ironien dukker opp igjen når Guden de til slutt finner, også gir dem et ganske uventet svar. I fortellingen er Gud en saktmodig, hardt arbeidende gammel gubbe, her har han fått trekk som får meg til å tenke på salig Henrik Ibsen. Men – og det er oppsetningens styrke – Verks satiriske kommentarer viderefører viddet i Lagerkvists tekst uten å skygge for de alvorlige, eksistensielle spørsmålene han samtidig stiller.

Verks sceniske gjengivelse av «Det eviga leendet» er en god opplevelse: En gjennomført produksjon der gruppen bruker ulike velkjente teateruttrykk til å gå nye veier, og skape en meningsfylt, vittig metafysisk fabel.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 20. november

Publisert: 22.11.10 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!