En politisk dokumentar
Prøvesalen, Det Norske Teatret Skuespiller, manus og produksjon: Janne Langaas Regi og dramaturgi: Lene Therese Teigen
Ved å opp Nordsjø-dykkernes skjebne som rent dokumentarteater i «Bell-check», utvider Janne Langaas selve teaterfeltets perspektiv.
1. januar overtar Janne Langaas som teatersjef for det nyetablerte Teater Innlandet. Men siden 1997 har hun drevet gruppen Barske Glæder der hun som produsent, dramatiker og skuespiller har laget en rekke svært forskjellige forestillinger for barn og unge voksne.
I 2007 samarbeidet hun med regissør og dramatiker Lene Therese Teigen om «Norsk nok», en dokumentarforestilling «til debatt og ettertanke» om det norsk politiets behandling av norske jøder i 1942. Fredag hadde Barske Glæder, denne gangen i samarbeid med Det Norske Teatret, premiere på en ny dokumentarforestilling. «Vi ønsker å belyse, skape diskusjon, stille spørsmål, berøre» skriver regissør Lene Therese Teigen i programmet.
Med «Bell-check» har manusforfatter Janne Langaas grepet fatt i en meget omstridt sak: historien om pionerdykkerne som spilte en sentral rolle i utviklingen av Norge som oljenasjon i 1970- og 80-årene. Den største utfordringen den gangen var den dype Norskerenna som kunne hindre ilandføringen av petroleum fra den norske kontinentalsokkelen. Men takket være nordsjødykkernes innsats ble det lagt rørledninger ned mot 360 meters dyp, og i 1985 ankom den første gassen til anlegget på Kårstø i Rogaland.
I ettertid har det vist seg at dykking på så store dyp fikk katastrofale konsekvenser for dykkernes fysiske og psykiske helse, men staten og oljeselskapene fraskrev seg alt ansvar, de nektet blant annet å godta de forskningsresultatene som påviste sammenhengen mellom de farlige dykkene pionerene var blitt presset til å foreta, og deres nåværende helsetilstand.
I slutten av 90-årene organiserte dykkerne seg, og flere har reist saker mot staten for å få den erstatningen de mener de har krav på. Noen har vunnet fram, men mange er blitt avvist med at Staten ikke hadde nær nok tilknytning til oljevirksomheten til å ha arbeidsgiveransvar. Saken med Nordsjødykkerne er blitt kalt en skam for nasjonen Norge.
«Bell-check» er langt fra teater i ordets vanlige forstand. Her er ingen handling, ingenting er diktet opp. Som det understrekes i programmet, «alt som sies fra scenen er hentet fra virkeligheten. Fra rapporter, fagbøker. Intervjuer med dykkere og andre fagfolk».
Scenebildet består at fire hvite flater der skiftende videoprojeksjoner illustrerer og supplerer Janne Langås’ beretning. Her får vi både se ni dykkere fortelle om sine erfaringer fra oljeplattformene, og to barn som undrende stiller spørsmål ved det som kommer fram. Janne Langås fremstiller en forsker som legger fram saken, kommenterer den og iblant diskuterer med rettsinstansen.
Mange interessante temaer blir belyst, ikke minst stilles det meget betimelige spørsmål ved Statoils virksomhet i dag. Litt problematisk er det imidlertid at det for en utenforstående er vanskelig å følge med i dykkingens tekniske og medisinske aspekter
«Bell-check» er et tydelig og sterkt partsinnlegg. Samtidig er de som står bak prosjektet, vel så opptatt av de viktige prinsipielle spørsmålene som dykkersaken reiser: Den norske stat ynder å fremstille seg som etisk fullverdig og humanistisk, men kan det forenes med en stat som setter menneskeliv på spill for å nå sine mål, og nekter å anerkjenne forskning som ikke kommer til de konklusjonene staten forventer?
Ikke minst dette siste perspektivet er viktig i en tid hvor mye forskning er fondsfinansiert. Det har for øvrig fått fornyet aktualitet etter at Aftenposten nylig i en serie artikler har vist at staten også i dag stiller krav om at forskningsresultatene skal bekrefte dens politikk.
Med «Bell-check» viser Janne Langaas at dokumentarteater ikke bare egner seg ypperlig til å illustrere viktige aktuelle saker, men faktisk utvider selve teaterfeltets perspektiv.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 22. november
Publisert: 23.11.10 av IdaLou LarsenDin kommentar: