Siste kritikker:

«Enron»s vekst og fall

Det Norske Teatret: «Enron»

Av Lucy Prebble, omsetjar Stephen Walton Musikk: Stein Johan Grieg/Eyvind Andreas Skeie Regi: Kjetil Bang-Hansen Scenografi: John-Kristian Alsaker Med blant andre Mads Ousdal, Jan Grønli, Per Schaaning, Nina Woxholtt

På Det Norske Teatret er «Enron» blitt en hederlig, men lite spennende opplevelse

Det er ytterst sjelden at to forskjellige oppsetninger av ett og samme stykke har premiere på to teatre omtrent samtidig. Men fredag, seks dager etter Enrons Norgespremiere i Molde, hadde britiske Lucy Prebbles finansdrama Oslopremiere på Det Norske Teatret.

I Enron forteller den unge britiske dramatikeren historien om energikonsernet Enron som gjennom 1990-årene var regnet som USAs mest innovative, oppfinnsomme og vellykte selskap, men som uventet gikk dundrende konkurs i 2001.

Tore Vagn Lid, en yngre regissør med et særegent moderne scenespråk som også driver sin egen gruppe, Transiteatret, satte opp Enron i Molde, mens Kjetil Bang-Hansen, en av norsk teaters mest allsidige og anerkjente instruktører, har hatt ansvaret i Oslo. Til tross for at begge har arbeidet med samme tekst, er det blitt to høyst forskjellige forestillinger, et bevis på at regissøren i dag nok preger en oppsetning i enda sterkere grad enn skuespillerne.

Mens Tore Vagn Lid så Enron som «en båt på et globalt hav», og derfor lot handlingen utspille seg på et skip, utnytter John-Kristian Alsaker Det Norskes Hovudscene maksimalt, og skaper et hypermoderne glass-skimrende kontorlandskap i en himmelstormende skyskraperverden – det symbolske bildet på en finansverden med stormannsgale visjoner.

Scenografien understreker at Prebbles framstilling av Enrons eventyrlige vekst fall er en veldokumentert og sann historie. Men det flotte, realistiske scenebildet gjør det også det vanskelig å godta Prebbles fantasi-innslag med dansende aksjemeglere, finansryttere med musehoder, fantasi-raptorer fra Jurassic Park, eller Lehman-brødrene som siamesiske tvillinger. Iallfall i denne oppsetningen blir disse innslagene ikke en naturlig del av handlingen, men en unødig, utenpåklistret påminnelse om at dette er teater.

Tore Vagn Lid hadde tatt seg store friheter med teksten. Det gjør ikke Kjetil Bang-Hansen. Selv om han enkelte steder har kortet ned og forenklet originalen, følger han både manus og sceneanvisninger. Denne respekten for teksten avdekker dessverre også stykkets svakheter. All ære til Prebble for å ta opp et viktig tema, men som dramatiker overbeviser hun ikke.

Allerede i Molde var første del temmelig langdryg, her blir den enda mer udramatisk og uinteressant, og selv om handlingen tar seg opp etter pause, klarer den ikke å få den spenningen og den presisjonsfylte rytmen som gjorde Tore Vagn Lids annen akt til en medrivende opplevelse.

Forklaringen kan være at Bang-Hansen i langt større grad prøver å gå i dybden, om ikke på alle de fire hovedpersonene, så iallfall på Jeff Skilling, mannen som allerede tidlig i 1990-årene staket ut kursen som skulle føre til Enrons fall. Mads Ousdal er en dyktig skuespiller, og han gjør så godt han kan, men hans voldsomme og temperamentsfull stemmebruk klarer ikke å skjule at Prebble ikke makter å skape levende mennesker av sine personer.

Det samme gjelder i enda sterkere grad Per Schaaning: Som den diabolske, men svikefulle svindleren Andrew Fastow brøler han ut omtrent alle sine replikker, mens Jan Grønli i rollen som selvtilfreds gründer er et noe mer stillfarende, men like fullt et endimensjonalt postulat.

Molde-oppsetningens lekne teatralitet bidro paradoksalt nok til å skape et overbevisende realistisk bilde av både av 1990-årenes tro på at intet er umulig, og av tidens frenetiske jakt etter livsnytelse og luksus. Dette ga stykket en uventet aktualitet, og gjorde det til relevant politisk teater. Dette perspektivet kommer dessverre ikke klart nok fram i Det Norske Teaters tolkning, som alle anstrengelser til tross, er blitt en hederlig, men lite spennende opplevelse.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 17.januar