Siste kritikker:

Hommage til Bendik Riis

Grusomhetens Teater: «What a glorious day!»

dé og regi: Lars Øyno Kostymer: Gjæril Bjercke Sæther Med Hanne Dieserud, Jimmie Jonasson, Camilla Vislie og Ivar Örn Sverrisson Musikk: Lars Pedersen

I år er det 100 år siden maleren og poeten Bendik Riis ble født. Grusomhetens Teater hyller ham med en minimalistisk forestilling som ikke er helt lett å skjønne.

Da franskmannnen Antonin Artaud i protest mot tidens scenekunst i 1926 grunnla sitt eget teater, skrev han i en programerklæring at «når vi lager teater, er det ikke for å spille stykker, men for å få alt som i menneskesinnet er mørkt, nedgravd og uoppklart til å gi seg uttrykk i en slags materiell projisering». Han understreket også «det nærmest overflødige ved ordet som ikke lenger skal bære fram tanker, men være deres sammenføyningspunkt». Artaud er også opphavsmannen til Grusomhetens Teater, et begrep som Lars Øyno med standhaftighet har utforsket og gikk scenisk uttrykk til, helt siden han for over 20 år siden forlot en trygg tilværelse som skuespiller på Trøndelag Teater, og gikk inn for å bli en spesiell stemme i norsk teater.
I hans regi fikk Ibsens ufullførte opera-libretto Fjeldfuglen en både visuelt og musikalsk vellykket urpremiere i 2009. Samme høst presenterte Øyno Siste sang, en scenisk fascinerende variasjon over den franske poeten Isidore Ducasses liv og død, og fredag hadde han premiere på sin 20.produksjon, What a glorious day! som er inspirert av livsverket til maleren og poeten Bendik Riis (1911-1988).
What a glorious day! er enda mer minimalistisk enn Øynos tidligere produksjoner. Her er ingen scenografi, scenen er mørk og tom, bortsett fra at det til venstre står et bord og en stol, og et stativ med der det henger masse klær. Til høyre står musiker Lars Pedersen som i likhet med de fleste medvirkende har deltatt i mange av Grusomhetens produksjoner. Denne gangen er han kledd i en slags hedensk prestekjole, og bevisst lavmælt og melodisk veksler han stadig mellom instrumentene sine, og både angir og understreker stemningen.
De fire skuespillerne – kanskje en slags inkarnasjon av Bendik Riis selv med far, mor og søsteren Valgerd – står først rett opp og ned, og en av dem sier noen ord der stavelsene er så adskilte at det nesten er vanskelig å sette dem sammen for at de skal gi mening. Men de handler om å gi fugler mat – antakelig en hentydning til Bendik Riis og omsorgen han som unggutt skal ha hatt for duer. Deretter legger de fire seg ned, og danseslåss lenge grasiøs og samstemt med egen kropp, en scene som bringer tankene hen på fosteret som kjemper seg fram til lyset, ut av livmoren.
Noe mer skjer det ikke. Etter en stund skifter de fire antrekk, og det gjør de en rekke ganger. For det meste antyder kostymene at aktørene representerer en klassisk kjernefamilie fra 1920-årene, men i en sterk og lystig scene forvandler Jimie Jonasson og Ivar Örn Sverrisson seg til tøffe cowboyer, mens Hanne Dieserud og Camilla Vislie blir stolte indianerjenter – visstnok et tema som også er hentet fra Bendik Riis. Forestillingens kanskje mest vellykte tablå er det der de fire setter Bendik Riis’ omsorg for fugler ut i livet, mens Solveigs vuggesang til den aldrende Peer – her bare representert ved en hvit skjorte – er en vakker illustrasjon av morskjærlighet.
Skal man ha fullt utbytte av What a glorious day! er det nok en fordel å ha et visst kjennskap til Bendik Riis merkelige liv og skjebne. I en lang periode av sitt liv var han innlagt på Gaustad, og traumatiske episoder både fra den tiden og fra barndommen går igjen i hans bilder.
Kanskje det Lars Øyno har villet, nettopp har vært å gjenskape en lykkelig og uskyldig barndomstid. Men det er ikke godt å si. What a glorious day!
har mest gjort meg perpleks.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 21. mars