Rapport fra en enslig publikummer
Manus Yngve Sundvor i samarbeid med Stadsteatret Regi: Yngve Sundvor Med Gard B. Eidsvold, Cato Skimten Storengen, Per Kjerstad og Kim Sørensen
Salen jublet og moret seg over den burleske crazykomedien, «1066 - slaget ved Stamford bridge». Det gjorde dessverre ikke jeg.
I en ønske om å stå friere enn man gjør på institusjonsteatrene har de fire skuespillerne Gard B. Eidsvold, Cato Skimten Storengen, Per Kjerstad og Kim Sørensen gått sammen med regissør Yngve Sundvor og dannet frigruppen Statsteatret. På sin hjemmeside skriver de at de ønsker å «fordype (seg) i ulike historiske perioder» for slik å «å undersøke trekk som både peker fremover og bakover i tid. Håpet med denne gjenfortellingen er å forstå oss selv som folkeslag i verden i dag. Har vi skapt noe, eller har vi overlevd på å finne og å ta?»
Som første historiske periode har de valgt vikingtiden, og slaget ved Stamford Bridge der «5000 nordmenn mistet livet i et forsøk på å erobre England». Slaget der kong Harald Hardråde falt, betydde også slutten på vikingtiden, og Statsteatret spør «hvordan kan det ha seg at vi har utviklet et heroisk forhold til dette slaget, til vikingkulturen generelt. Og hvordan kan det ha seg at vi fortsetter å rope ”til Valhall”, også i dag?» Svaret deres er «den enkle tesen» at vi «fortsatt (er) vikinger bak skallet av et velfungerende oljebasert samfunn helt på toppen av verden».
I stykket følger vi kong Harald Hardråde (Gard B. Eidsvold), hans sønn Olav (Cato Skimten Storengen), senere den fredsæle Olav Kyrre, skalden Tjodolv (Per Kjerstad) og Toste, broren til den engelske kongen og Haralds sammensvorne (Kim Sørensen) fra de tidlig på sommeren 1066 fremdeles befinner seg i Nidaros helt til skalden og Olav Kyrre, de eneste overlevende etter slaget, er vendt hjem til Norge. I mellomtiden har vi deltatt i deres dagligliv, først på Orknøyene, så i England.
I Statsteatrets tolkning er de fire en slags heseblesende anakronistiske karikaturer: Harald Hardråde er en brutal og aggressiv konge som sliter med familieproblemer: sønnen Olav, som han nesten ikke har hatt tid til å bli kjent med, er feit og altfor glad i øl, han er dessuten overbevist kristen og motstander av krig, og motarbeider derfor faren etter beste evne. Skalden Tjodolv er ivrig opptatt av å skrive en bestselger om nordmennenes heroiske atferd, men finner lite belegg i begivenhetene, mens overløperen Toste strever med å innynde seg hos den ene etter den andre.
På sin hjemmeside skriver Statsteatret at de ønsker å være som et «band» der medlemmene «ved begynnelsen av hver produksjon har stemt instrumentet sitt i samme toneart» (og) ... kan spille og frembringe ønsket genre for nettopp denne produksjonen.» 1066 – slaget ved Stamford Bridge har de fem ønsket å gjøre til en komedie så overdådig burlesk at den nærmer seg farsen. Og de lykkes, samstemte i sitt overspill løper de frenetisk rundt på scenen der det står et bord, noen stoler, to pulter med PCer, som blir lite brukt, men understreker det anakronistiske. Mannssamfunnet de parodierer er så overdrevent tøft og vikingaktig at det nesten vipper over i sin egen motsetning, men skuespillerne, pent kledd i moderne dresser, nøler ikke med å gå over til å spille kvinner når det trengs: Som dronning Ellisiv tungekysser Kim Sørensen sin kongelige ektemann Gard B. Eidsvold med intens lidenskap, mens Per Kjerstad i skikkelse av en engelsk fristerinne stripper begeistret før han nærmest voldtar den stakkars Olav.
Statsteatret har satt seg høye mål, og skal jeg dømme etter publikumsreaksjonene på Oslopremieren, blir forventningene innfridd. De fleste lo og moret seg kostelig i den drøye timen forestillingen varte. Hvilket bekreftet meg i min tro på at ikke på noe punkt er vi mennesker så forskjellige som når det gjelder humor. Jeg moret meg nemlig overhodet ikke, og til tross for at jeg ikke hadde noen problemer med å skjønne poengene, lo jeg knapt en eneste gang. Det flertallet opplevde som lekent overskudd hos skuespillerne, fortonet seg for meg som pinlig og masete overspill. Men som sagt, jeg var i desidert mindretall.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 10. oktober
Publisert: 10.10.11 av IdaLou LarsenDin kommentar: