Dypdykk i mannsverdenen

Det Norske Teatret, Scene 2: «Das Boot»

Av Lothar-Günther Buchheim Dramatisering og regi: Kjetil Bang-Hansen Scenografi: John-Kristian Alsaker Videodesign: Raymod Stubberud Musikk: Bugge Wesseltoft Med bl.a: Lasse Kolsrud, Audun Sandem, Per Schaaning, Jon Bleiklie Devik

Iallfall utfra mitt kvinneperspektiv klarer teateruttrykket ikke å tilføre «Das Boot» nye kvaliteter: Visuelt imponerende, godt håndverk, men heller ikke mer.

Langs hele Scene 2 ligger en ubåt, en fantastisk konstruksjon av scenograf John-Kristian Alsaker. Til venstre mannskapslugaren, i midten kontrollrom med periskop, leider opp til broen, og radiooperatørens hjørne, og til høyre offisersmessen.

Mens publikum inntar salen, flimrer bilder fra andre verdenskrig over bakveggen og vi kjenner igjen Stalin, Roosevelt, Churchill. Men litt etter litt erstattes de av skiftende himmel og bølgende hav, når da ikke ubåten går under vann, og havet forandrer seg til en svart mur. I nærmere to timer følger vi ubåten på dens ferd over Nord-Atlanteren, og visuelt er reisen en sann fryd.

Året er 1941, og etter et resultatløst tokt der ikke én torpedo er blitt avfyrt, stevner U96 – Das Boot – ut fra den franske havnen La Rochelle, på jakt etter fiendtlige konvoier. Kapteinen (Lasse Kolsrud) står på dekk omgitt av mannskapet, og kunngjør at de denne gangen har en gjest ombord, marinekorrespondent løytnant Werner (Audun Sandem). Han skal rapportere både om militæroperasjonene og forholdene ombord, og forestillingens fortellerperspektiv veksler mellom skildringen av de faktiske begivenhetene, og løytnantens egne nedtegnelser og refleksjoner.

Lenge skjer det ingenting, livet ombord går på tomgang i den trange båten der tre mann må dele en køye. Maten er dårlig. Mannfolkvitsene enda dårligere, og jeg begynner å kjede meg. Krigspreiket til kaptein og mannskap angår meg ikke, og jeg har ikke kunnskap nok om ubåt- manøvrering under andre verdenskrig til å ha verken nytte eller glede av de mange tekniske detaljene.

Bortsett fra kapteinen, løytnant Werner og maskinsjefen (Per Schaaning), tre på hver sin måte tydelige skikkelser, glir de øvrige over i hverandre, og blir aldri distinkte personer.
Iallfall fra mitt kvinneperspektiv, for her er jeg brått kastet inn i en for meg fremmed mannsverden som jeg ikke føler noen trang til å bli bedre kjent med.

Nå må det da snart skje noe, tenker jeg, og paradoksalt nok begynner jeg, en overbevist pasifist, å lengte etter at de snart skal ta til å krige. Mitt ønske går i oppfyllelse, og det til gagns. Alarmen går, og denne gangen er det ikke falsk alarm, men en engelsk konvoi omringet av destroyere.

Torpedoene smeller eksplosivt når de treffer mål, og snart rystes ubåten av den ene undervannsbomben etter den andre. Men klarer seg. Kommer opp til overflaten igjen, fyrer av en siste torpedo mot en båt som er i ferd med å synke. De overlevende kaster seg ut i havet, svømmer mot ubåten og roper om hjelp. Til ingen nytte. Det er krig og de må dø.

Når denne siste action-delen virker så sterkt som den gjør, er det igjen takket være Alsakers scenografi: Lysene dirrer og slukker, og mens det skjelvende mannskapet klamrer seg til skott og dører for å holde seg oppreist, får jeg en nesten fysisk opplevelse av de voldsomme smellene.

En utvilsomt imponerende realisme, som til en viss grad klarer å formidle det fredsbudskapet som Kjetil Bang-Hansen tydeligvis ønsker å gi oss, og som han meget politisk korrekt lar bli uttalt av en kvinne: I rollen som oppsetningens rekvisitør åpner Ellen Dorrit Petersen forestillingen med et personlig vitnesbyrd om andre verdenskrig, og avslutter den med å minne om at i dag er det ubåter med atomladninger i alle verdens hav.

I 1973 ga Lothar-Günther Buchheim ga ut romanen Das Boot som bygget på hans egne opplevelser under krigen. Den ble en bestselger, og i 1981 ble den både tv-serie og en film som visstnok har fått kult-status. Det kan naturligvis skyldes at verdenen som her skildres overhodet ikke er min, men jeg stiller meg sterkt tvilende til at teatret som kunstnerisk uttrykk makter å få fram bokens eller filmens kvaliteter, langt mindre gi Das Boot en ny dimensjon.

Det Norske Teatrets oppsetning er visuelt imponerende, og et stykke solid håndverk. Men ikke noe mer.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 30. januar

Publisert: 31.01.12 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (1):

Kvinneperspektiv	28.01.21 03:24
Du vet anmeldelsen blir bra når anmelderen innrømmer å ikke være interesert i det stykket handler om fra start