Siste kritikker:

Flerbunnet teaterlek

Dramatikkens Hus: «Jeg svarte på en drøm»

Idé og manus: Siv Svendsen Bearbeidelse: Marte Wexelsen Goksøyr, Johannes Dahl og Siv Svendsen Regi: Johannes Dahl Scenografi: Inger Astri Kobbevik Med Marte Wexelsen Goksøyr, Eindride Eidsvold og Siv Svendsen

Med vidd, ironi og engasjement uttrykker «Jeg svarte på en drøm» noe allment om det å være menneske.

For snart 30 år siden ble Marte Wexelsen Goksøyr født med Downs syndrom. Helt siden hun som liten spilte Nattergalen i en skoleteaterforestilling, har hun hatt en drøm: Å bli profesjonell skuespiller. Hun har både gått dramalinjen på Nissen videregående og Romerike folkehøgskole, i 2004 spilte hun tittelrollen i Goksøyr/Martens Askepott på Torshovteatret, og i 2008 valgte Ellen Horn henne til å være Lille Camomilla i Thorbjørn Egners Kardemomme by.

Men hun har flere jern i ilden: I 2007 laget hun en dokumentar der hun forteller om diskrimineringen hun har opplevd fordi hun har Downs syndrom, og hun er brennende engasjert i kampen mot sorteringssamfunnet, og dermed mot Aps forslag om gratis ultralyd i 12. svangerskapsuke. Hun har mottatt flere priser for sin innsats, blant annet fikk hun som første kvinne Bjørnsonprisen i 2011, og i disse dager gir hun ut boka Jeg vil leve på Oktober forlag.

I samarbeid med Marte Wexelsen Goksøyr har Siv Svendsen fra Dramatikkens Hus ansvaret både for idé og for manus til Jeg svarte på en drøm, og det er en spennende teaterlek de inviterer oss med på.

Wexelsen Goksøyr kommer inn, iført en primitiv middelalderkjortel som hun beholder gjennom hele timen stykket varer. Hun hilser såvidt før hun forsvinner inn i en videoprojeksjon av unge adelsmenn samlet rundt et bord.

Der viser hun seg å være Jeanne d’Arc i heftig motspill med den franske tronarvingen (Eindride Eidsvold), men så avbrytes teaterspillet, Wexelsen Goksøyr setter seg på en stol til høyre på scenen, og blir intervjuet av Siv Svendsen som sitter på en stol til venstre.

I samtalens løp forklarer hun hvorfor Jeanne d’Arc betyr så meget for henne, «hun tror på sine drømmer og gjør dem virkelig og det gjør jeg også», samtidig som hun åpent forteller om seg selv.

Jeg svarte på en drøm veksler stadig mellom ulike virkelighetsplan. Scenene mellom Eindride Eidsvold og Marte W. Goksøyr oppleves alle som skikkelig teater, for selv når de to i perioder forlater rollefigurene sine, gir de inntrykk av finurlig å spille rollene som seg selv. Men hva med intervjuene: Er Marte W. Goksøyr her virkelig seg selv, eller er hun kanskje den hun er blitt instruert til å fremstille? Usikkerheten styrkes ved at de tre aktørenes spontane reaksjoner tyder på at en del av replikkene rett og slett er improviserte, selv om de følger et på forhånd avtalt mønster.

Marte W. Goksøyrs politiske engasjement setter naturligvis sitt preg på forestillingen, og et høydepunkt er scenen når Eindride Eidsvold på gjentatte oppfordringer fra Marte W. Goksøyr med teatralsk overspill deklamerer sitater fra en samtale mellom henne og Stoltenberg, og slik nettopp får fram hulheten i politikerløfter.

Paradoksalt underbygger ironien selve budskapets alvor, og noe av det beste ved «Jeg svarte på en drøm» er viddet som med presis og imponerende timing fra de tre skuespillernes side gjennomsyrer forestillingen. Sentimentaliteten unngås konsekvent, og selv om den er snublende nær i sluttscenen med allsang av Ole Ivars «Jag trodde änglarna fanns», løftes finalen til å bli en ekte hyllest både til kunsten og til menneskets overlevelsesevne.

Det paradoksale er at nettopp ved å ta utgangspunkt i en så spesiell personlighet som Marte Wexelsen Goksøyr, ender forestillingen med å uttrykke noe allment om å være menneske, med alt det innebærer av håp, drømmer, skuffelser og angst. Selv vi såkalt «normale» føler nok samtidig at vi er noe for oss selv, noe ingen andre helt kan vite om. Men langt fra alle av oss hadde våget å stille oss ut i teatrets nådeløse rampelys slik Marte Wexelsen Goksøyr og Eindride Eidsvold gjør det her.

Denne anmeldlelsen sto i Klassekampen mandag 13. februar