Siste kritikker:

Vår tabloide verden

Nationaltheatret, Hovedscenen: «Abigails Party»

Av Mike Leigh
Oversatt av Trude Marstein
Regi: Arthur Nauzyciel
Scenografi: Riccardo Hernandez
Kostymedesign: Ingrid Nylander
Med Ågot Sendstad, Christian Skolmen, Tone Mostraum, Mads Ousdal og Anne Krigsvoll

Spennende utforskning av komedien som samfunnskritikk.

Slik kan jeg ikke huske å ha sett Nationaltheatrets hovedscene: Bakscenen er blitt til et bratt amfi med plass til over 200 tilskuere som ser over til oss i salen. I midten den langstrakte scenen der Ågot Sendstad sitter til høyre i en sofa, fordypet i et glossy magasin. Etter en stund går Sendstad bort til barskapet på ytterste venstre, og skjenker seg to-tre desiliter ren gin som hun svelger rett ned. Abigail’s Party har startet.
Tiden er 1970-årene, stedet en Londonforstad. Ekteparet Beverly og Lawrence har invitert det nye naboparet, Angela og Tony, på en drink, sammen med en annen nabo, den mer voksne Susan som ikke kan være hjemme fordi hennes 15-årige datter Abigail har hjemme-alene fest.
Lawrence er en stresset, overarbeidet eiendomsmegler som vil fram i verden, mens den frustrerte Beverly ikke drømmer om å være noe annet enn forsørget hjemmefrue, og med dominerende selvsikkerhet viser at hun er seg meget bevisst at hun er finere enn gjestene sine.
Angela og Tony befinner seg et hakk lenger ned på den sosial rangstigen: Hun er sykepleier, og mannen dataoperatør. Han er også tidligere fotballspiller, noe som neppe var særlig fornemt i 1970-årenes England. Fraskilte Susan har nok med å være mor til Abigail og broren hennes. Vi følger de fem gjennom en ganske fuktig aften som ender uventet dramatisk, med støyen fra Abigail’s party som dempet akkompagnement.
Mike Leighs komedie fra 1977 var ment som en satire over tiden da den ble skrevet, men Leighs treffsikre og beske utleveringen av middelklassen har vist seg å ha gyldighet langt ut over sin tid. Det understreker regissør Arthur Nauzyciel ved å flytte stykket visuelt fram i tid etter pause: interiør, kostymer, hårklipp viser at vi har forlatt 1970-årene, og nå befinner oss i våre dager.
Allerede sceneutformingen signert Riccardo Hernandez viser at regissøren ikke ønsker å skape noen virkelighetsillusjon. Snarere tvertimot: dette er teater, ikke noe «titteskap». Det understrekes av skuespillernes totalt urealistiske spillestil: Her er det ikke snakk om å «leve seg inn» i de fem forskjellige personene, og gjøre dem til troverdige skikkelser.
Tvert imot, med en suveren Ågot Sendstad i spissen er det helt åpenlyst at dette er fem svært dyktige skuespillere som spiller teater. Det paradoksale og kanskje aller mest imponerende, er at spillet deres er så distansert og overdrevent at de iblant på mesterlig vis nesten kan illudere som amatørskuespillere.
Dermed blir teksten, og ikke karakterene, det viktigste i forestillingen, og her møter vi et enda større paradoks: En mer innholdsløs tekst skal man lete lenge etter. Intetsigende og banale replikker avslører personer som lever i en tabloid og kommersialisert verden. For dem betyr overflaten alt, de kommer aldri under den, og er heller ikke interessert i å gjøre det. Det fullstendig intetsigende ved absolutt alt som blir sagt aktualiserer på skremmende vis Abigail’s Party, og dette regigrepet understreker at stykket er en ubehagelig og foruroligende skildring av en verden vi alle gjenkjenner noe av.
Kanskje for å påtvinge oss denne pinlige gjenkjennelsen, har Nauzyciel valgt å la forestillingen vare omtrent like lenge som selskapet gjør. Et morsomt påfunn som funker glimrende etter pause, men som fører til longører i første akt. 15 minutters innstramning hadde ikke forkludret budskapet.
Den intellektuelle distansen som særpreger oppsetningen er en uvant teaterform her hjemme, og det tok litt tid før jeg var helt med. Men så var det bare å gi seg over: Abigail’s Party er en usedvanlig tankevekkende og spennende utforskning av komedien som sentral samfunnskritikk.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 21. april