En gjennomført «Pan»

Hålogaland Teater, Scene Vest: «Pan» Av Knut Hamsun

Manus og regi: Yngve Sundvor Scenografi og kostymer: Arne Nøst Med Per Kjerstad, Maria Grazia di Meo, Sverre Porsanger, Maria Schwenke, Nils Johnson

Det er enkelte dødpunkter, og til tider er replikkføringen for voldsom, men ikke minst takket Arne Nøsts scenografi har Yngve Sundvor signert en gjennomført tolkning av Hamsuns «Pan».

«… der hændte mig noget, eller jeg drømte det», skriver løytnant Glahn i første kapittel av sine erindringer. I sin dramatisering har Yngve Sundvor med hell lagt vekt på drømmeperspektivet i «Pan». Selv om også Hamsun ser verden gjennom løytnantens høyst subjektive blikk, lar han likevel det sosiale livet på Sirilund, med stadig selskapelighet og nye gjester, stå i klar kontrast til drømmene, fantasiene og de ville fabuleringene som kjennetegner Glahns hverdag i hytten i skogen. Ikke slik her: Yngve Sundvor tar fullt ut konsekvensen av at det er Glahn selv som forteller sin historie, og lar hele handlingen utspille seg i en drømmeaktig fantasiverden, der personene dukker opp og forsvinner igjen i strid med all logikk.

  Den nordlandske naturen, både «Nordlandssommerens evige dag», de tre «jernnættene» som varsler vinterens komme, men først og fremst den stadig skiftende himmelen, skogene og havet er ikke bare bakgrunnen for løytnantens ulykkelige kjærlighet, de er levende elementer i Glahns skjebne, og den siste replikken gjentar da også som en besvergelse at han «hører skogen og ensomheten til». I motsetning til Hamsun som lar en epilog fortelle om Glahns selvforskyldte død i India, får vi her bare vite at han «lengter … langt bort, til Afrika eller India». Men kisten i forgrunnen av scenen, som også er benken i Glahns hytte der mange av scenene utspiller seg, er en klar påminnelse om løytnantens sørgelige slutt.

  Arne Nøsts scenografi spiller en avgjørende rolle. Hele Yngve Sundvors gjenfortelling av «Pan» står og faller med at vi blir trukket inn i løytnantens magiske verden der Naturen spiller en nesten like viktig rolle som Kvinnen, hun også en del av naturen, enten lunefull og farlig som Edvarda, eller enkel og tilforlatelig som Eva. Og Arne Nøst lykkes. I første del blir de stadige skiftene i sceneperspektivet riktignok noe påtrengende, og illusjonsdrepende, men ved sin inndeling av scenen makter Nøst å gjenskape en slags uendelighetsfølelse, som forsterkes av bakteppet – en himmelhvelving som skifter fra å være blid og blå, til iblant truende mørk, iblant grå og stormfull, men også rødglødende av midnattssol. Underlige forvridde nærmest symbolske trestammer går ut og inn av den mørklagte scenen, og utfylles til tider av mer naturalistiske videoprojeksjoner signert Reidar A. Richardsen. Helhetsinntrykket er frapperende, og makter på forunderlig vis virkelig å gjøre Naturen til et hovedelement i forestillingen.

    I forrige sesong var Per Kjerstad både Tybalt i «Romeo og Julie» og Krogstad i «Et dukkehjem». Dette er hans største rolle hittil: Som den sære løytnant Glahn er han den bærende kraften i forestillingen. Han er på scenen fra første til siste stund, og Yngve Sundvors «Pan» står og faller med ham. Han tar utfordringen på strak arm. Det er blitt en sterk prestasjon, og dramatiseringen, og ikke hans tolkning, må ta ansvaret for enkelte dødpunkter i første del, i den lykkelige perioden i Glahns og Edvardas forhold. Hans løytnant er ingen aristokratisk intellektuell, men en nordlandsk urkraft. Han har en enorm ungdommelig energi, og spiller voldsomt ut alle skiftningene i Glahns disharmoniske personlighet. Yngve Sundvors replikkinstruksjon gjør ham til tider nesten usannsynlig rå og ubehøvlet, og her skurrer det enkelte ganger, for eksempel når han – antakelig for å følge opp doktorens forklaring av Edvardas lunefulle natur - plutselig begynner å gi henne ris. Men selv om følelsesutbruddene hans iblant er vel brutale, er det i og for seg dekning for dem i Hamsuns tekst, selv om en nyansert replikkføring hadde vært mer interessant enn den voldsomme stemmebruken.

    Maria Grazia di Meo debuterer i den vanskelige rollen som Edvarda: Hun overbeviser ikke helt som den stadig skiftende, bortskjemte og viljesterke overklassepiken, men samspillet mellom henne og Per Gjerstad er lekent og inderlig. Maria Schwenke er en uskyldig, varm og elskelig Eva, Sverre Porsanger en tålmodig og snusfornuftig doktor, mens Nils Johnson er både herskesyk og uutgrunnelig som Mack.

    Ingen tvil om at Yngve Sundvor har signert en gjennomført, personlig og visuelt frapperende tolkning av Hamsuns roman.

Denne anmeldlelsen sto i "Klassekampen" lørdag 6. september

Publisert: 08.09.08 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (1):

Margrethe S. Troøien	24.05.09 16:37
Hei. Var å så "Pan" i går, på Røros. Og det var helt fantastisk!! Dessverre var det lite folk, men stemningen var likevel bra. Flere burde helt klart se det. Ikke minst elever på VGS (selv går jeg 3. året). Jeg kan ikke peke på noe som var dårlig. Hele opplevelsen var bra. Stå på videre!! Mvh Margrethe S. Troøien