Siste kritikker:

Et viktig budskap

Black Box Teater, Store Scene: De utvalgte viser «De utvalgte»

Inneholder utdrag fra «Alfabet» av Inger Christensen. Øvrig tekst utarbeidet av ensemblet.
Medvirkende: blant andre Torbjørn Davidsen og Pelle Ask
Co–produksjon: Black Box Teater og BIT– Teatergarasjen

«De Utvalgte» får fram det allmenne ved å være menneske, enten man nå er født sånn eller slik. Vi finnes alle.

Frigruppen De Utvalgte går stadig videre. I fjor startet de sin utforskning av natur og kultur med «Kunsten å bli tam», der de belyste menneskets vekselspill mellom det ville og det tamme. I år fortsetter de utforskningen med «De utvalgte», en oppsetning som altså, og utvilsomt med bevisst selvironi, har fått samme navn som gruppen selv.
Gruppen har tatt utgangspunkt i Bibelens fortelling om Noahs ark, der Gud gir Noah beskjed om at han «av alle rene dyr skal ta med seg sju par, hann og hunn sammen, og av alle dyr som ikke er rene, ett par, hann og hunn sammen … for å holde hver art på hele jorden i live».
Er dette et bud vi fremdeles følger eller er vi blitt så opptatt av å prioritere de vellykte «rene artene» at vi i beste fall ikke vil vite av alle de som ikke passer inn, i verste fall til og med vil nekte dem livets rett – jf. den pågående debatten om fostere med psykisk utviklingshemning.

De Utvalgte har valgt å gå rett på sak: De fleste av de medvirkende i forestillingen har en eller annen form for psykisk handikapp, og i dagens kalde kapitalistiske samfunn ville de neppe fått bli med i en ny Noahs ark. Men det får de her: I en fin og morsom scene er to av dem til og med kapteiner på arken.

«De utvalgte» har ingen handling i ordets egentlige forstand, men består av en rekke tablåer. I åpningssbildet sitter en ung jente på en krakk, og leser fra en bok. «Aprikoser finnes», kunngjør hun, og fortsetter å lese fra Inger Christensens «Alfabet». mens vår jordklode langsomt dukker opp i stjernevrimmelen på bakveggen, der Boya Bøckmans projeksjon, takket være 3D–brillene som også denne gangen ligger på setene, gir vår klode sin plass i det uendelige stjernerommet.
Skuespiller Torbjørn Davidsen er et sentralt medlem av De Utvalgte, og han har spilt i alle gruppens produksjoner. Her fungerer han som et viktig bindeledd mellom to verdener, som når han begeistrer kvinnene med sin åpne og direkte seksualundervisning. Men han er langt mer enn en veileder: I neste omgang blir han dypt deprimert, men da er det nettopp en av de Downs–rammede unge kvinnene som klarer å gi ham den varme, kjærlighet og trøst han trenger. En vakker scene, som enkelt og sterkt får fram det allmennmenneskelige vi har felles.
«De utvalgte» avsluttes med at to av stykkets yngste kvinnelige deltakere svarer på spørsmål fra en skjult intervjuer. Samtidig med at de befinner seg på selve scenen, projiseres ansiktene deres på bakveggen slik at vi følger hvert blikk og hvert uttrykk ned til minste detalj. Spesielt sterk er den siste avsluttende samtalen der en liten jente som ikke kan være eldre enn åtte år, innrømmer at hun ikke helt husker diktet med aprikosene, og i stedet med innlevelse og glad undring ramser opp alle punktene på hennes egen kropp som hun vet finnes, og som vi alle kjenner igjen hos oss selv. En patetisk og hjerteskjærende slutt, som likevel aldri bikker over i det sentimentale, men nettopp makter å bygge en bro mellom oss i salen og de «andre» på scenen. For som åpnings–og sluttscenen understreker: de finnes, akkurat som oss, kjærligheten, bjørnebærene, kromosomene og døden.

Som vanlig hos De Utvalgte tilfører Boya Bøckmans projeksjoner oppsetningen visuell spenning, intensitet og dramatikk. «De utvalgte» er et både dristig og ambisiøst prosjekt, som stiller store krav til de medvirkende, krav som de absolutt klarte å innfri på premieren, til sin egen naive, rørende og hjertevarmende glede. Akkurat som Marte Wexelsen Goksøyr gjorde tidligere i år med «Jeg svarte på en drøm» som i disse dager har vakt begeistring på Nationaltheatret, får «De Utvalgte» fram det allmene ved å være menneske, enten man nå er født sånn eller slik. Et viktig budskap i dag.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 23. november