Siste kritikker:

Skrikets plass i menneskenes historie

Grusomhetens Teater: Antonin Artauds Revolusjonære Budskap

Manus og regi: Lars Øyno
Komponist og vokalinstruktør: Øystein Elle
Scenografi: Tormod Lindgren
Skuespillere: Jon Arne Arnseth, Jessica Berg, Johannes Blåsternes, Maja Clementsen, Josephine Kylén Collins, Sara Fellmann, Maria Halseth, Lars August Jørgensen, Tom–Stian Lenningsvik og Liv Plfug

Ti energiske, utholdende og dyktige unge skuespillere klarer dessverre ikke å overbevise meg om Lars Øynos "Revolusjonære budskap".

Grusomhetens Teater, en av våre mest særpregede teatergrupper, er også en av de få som har fått gjennomslag utenfor Norges grenser: hittil i år har kompaniet presentert «Siste song» i Kerala og i Göteborg, og i mai skal Øynos tolkning av Ibsens uavsluttede operalibretto «Fjeldfuglen» gjeste den franske Passages–festivalen i Metz.
I år som tidligere har jeg derfor forventninger til en ny Lars Øyno–produksjon, ikke minst fordi han denne gangen har knyttet til seg ti helt unge nye skuespillere, og også spiller i nye lokaler: Grusomhetens scene i Hausmannsgate er stengt på grunn av vannskader, og gruppen får benytte scenen i Oslos gamle rådhus, tidligere Teatermuseet.
Fire dager etter premieren er det en titalls ungdommer i salen. Over scenen henger et banner med et sitat fra Thomas–evangeliet: «Den som finner forklaringen på disse ord skal ikke smake døden», og lenger framme ens lags vimplet der det står «heroin». Dette siste er antakelig en hentydning til Artauds opium–avhengighet, men hva Lars Øyno og scenograf Tormod Lindgren har ment med det første, er ikke umiddelbart innlysende.
«Forestillingen åpner med en tradisjonell prolog, amerikanske Neil Simons dramatisering av en Tsjekhov–novelle, som med en beskt og uventet sluttpoeng gjengir en samtale mellom husets frue og barnas guvernante.
Så starter alvoret: En foroverbøyd ung kvinne med gyllent hår kommer inn. Rytmisk vandrer hun rundt og rundt mens hun roper og gråter, til tider med en barnlig stemme, samtidig som hun stadig fører en skarp kniv over håndflaten. Kanskje et slags symbol på det første mennesket? Med presis utholdenhet holder hun på en lang stund, helt til ni personer velter inn på scenen. Iblant opptrer de hver for seg, iblant danner de grupper, andre ganger igjen smelter de sammen til en slags klynge. Men hele tiden skriker de hjerteskjærende med havets tunge og monotone bølgeslag som bakgrunn: ett uttrykk for den bunnløse naturangsten, et motiv i Munchs «Skrik» som det henvises direkte til i stykkets sluttscene..
De holder på en lang stund uten at jeg kan merke noen dramatisk progresjon i ropene deres. Så toger de ut, men snart tilbake. Nå er bølgeslagene erstattet av en truende flydur. På scenen skriker og hyler de, og deres spastiske kroppsspråket, en slags vedvarende dødskrampe, uttrykker angst. Men ikke bare angst. Også et voldsomt raseri. For de løfter knyttneven og hyler opp mot himmelen. Iblant trenger noen ord gjennom skrikene: Jesus og krig, mener jeg å høre, og snart dukker en gammel Singer symaskin opp sammen med en kjempepasser – krigsvåpen kanskje?
I neste episode smiler alle lykksalig, og langs gulvet tennes små grønne og røde lykter. Men gleden er kort, lysene slukkes, og snart starter den intense skrikingen igjen. Så trekkes et stykke papir fra øverst til nederst på scenen, alle får tak i meterhøye blyanter som de dunker taktfast mot gulvet med mens de skribler frenetisk. Hva prøver de å uttrykke?
Uansett. Snart griper de tak i en kvinne, legger henne ned på gulvet, vasker, steller og sminker henne og vi skjønner at hun er et lik. Men med tiden gjenoppstår hun, de andre ifører henne en hvit kjole, og som Dødens fryktinngydende gudinne fører hun alle inn i døden. Dermed er det slutt, og forestillingen avrundes med en malplassert epilog der en ung mann avleverer en lite vittig standup–aktig monolog før han tar av seg skjorta, og blir stående med «Skriket» av Munch på t–skjorta.
Lars Øyno har tatt utgangspunkt i «Revolusjonære budskap», tre forelesninger Artaud holdt i Mexico i 1936, der han blant annet skal ha uttrykt sin tro på ungdommen som revolusjonær kraft. Det er vanskelig å se hvordan teksten har ført til Øynos langtekkelige orgie i skrik og brøl. Riktignok skrev Artaud en gang om «ordets unødvendighet», men samtidig kunne han ikke tenke seg et ordløst teater: «Det dreier seg ikke om å kutte ut det artikulerte utsagnet, men om å gi ordene omtrent samme vekt som de har i drømmene våre».
Med «grusomhetens teater« siktet Artaud til et teater som handler om smerten ved å være menneske, og der skuespillerne uttrykker den fysiske lidelsen fullt ut. Det gjør ensemblet med briljans. Så får jeg bare håpe at mange nok blir berørt av den repetitive og logisk sett ganske uforståelige lidelseshistorien.

Meg berørte den ikke. For halvannet år siden avsluttet jeg min anmeldelse av Øynos «Amazonas» med å konstatere at Grusomhetens Teater nå virket så selvtilfreds at det ikke lenger bryr seg om å kommunisere sitt budskap til tilskuerne. Da er det fare på ferde.» Jeg må dessverre fastholde påstanden.