Et pessimistisk budskap

Riksteatret/Det Norske Teatret: «Mens vi ventar på Godot»

Av Samuel Beckett
Omsett av Åse-Marie Nesse og Halldis Hoaas
Regi: Bjørn Sundquist
Scenografi og kostymer: Baard Lie Thorbjørnsen
I rollene: Jan Grønli, Stein Grønli, Duc Mai-The, Harald Sæverud og Robert Skjærstad

På Riksteatret er Mens vi ventar på Godot en dyster fabel om livets meningsløshet

Da » Mens vi ventar på Godot hadde urpremiere i januar 1953,  var både form og innhold så nytt og fremmed at oppsetningen ble en skandale. De første ukene forlot halvparten av tilskuerne salen før pause, andre ble sittende bare for å pipe ut skuespillerne, mens andre igjen var begeistret for det de opplevde som annerledes og innovativ scenekunst. Motsetningene mellom tilhengere og motstandere utviklet seg en kveld til en skikkelig slåsskamp som førte til at forestillingen måtte avbrytes i begynnelsen av annen akt.

I dag regnes Beckett som en av det aburde teatrets viktigste representanter ― noe han selv protesterte mot da han ikke vil settes i bås med eksistensialistene. Uansett ― Mens vi ventar på Godot er en av vår tids klassikere, og bare her hjemme har tre teatre satt opp stykket de siste åtte årene: På Nationaltheatret hadde det stor suksess i 2005, mens Hålogaland Teater turnerte med det i Troms og Finnmark i 2010, og Teater Innlandet i Oppland og Hedmark i 2012.

I år samarbeider Riksteatret og Det Norske Teatret om oppsetningen som skal reise rundt i to måneder før den i januar får Oslo-premiere på Det Norske Teatret. Skuespiller Bjørn Sundquists debuterer som regissør. Ikke akkurat et enkelt stykke å starte regissørvirksomheten med. Men Sundquist kommer fra det med æren i behold.

Mens vi ventar på Godot er et dystert stykke om de to uteliggerne Vladimir (Jan Grønli) og Estragon (Stein Grønli). De har ingenting å leve for, det eneste som gir livet deres en slags mening, er vennskapet mellom dem. De har kjent hverandre lenge og som et gammelt ektepar går de hverandre på nervene og småkrangler uten stans, men samtidig føler de ansvar for hverandre. Spesielt gjelder det Vladimir, for Estragons hukommelse svikter, Vladimir må for eksempel stadig minne ham om at de jo må vente på en viss Godot, for når han kommer, er de reddet. Og hver kveld kommer en ung gutt med beskjed om at Godot likevel ikke kommer i dag. Men helt sikkert i morgen.
Uteliggernes lange og kjedelige hverdag blir avbrutt av Pozzo (Duc Mai-The), en grusom, tyrannisk kapitalist som vandrer rundt med pisken hevet over slaven Lucky i bånd (Harald Sæverud). Både i første og i annen akt skaper de burleske opptrinnene en nødvendig dramatisk avveksling: Dialogene mellom Vladimir og Estragon er underfundige og mangslungne, de berører såre temaer vi alle kan kjenne oss igjen i, men med sine mange gjentakelser kan de til tider bli langdryge, og litt kjedelige.
Jeg må tilstå at jeg har vanskelig for å glemme Nationaltheatrets 2005-oppsetning som for meg ble «en nær og varm fabel om det meningsløse og grusomme livet, og en slags hyllest til menneskets urokkelige og fornuftsstridige tro på at i morgen blir det nok bedre». I sin tolkning har Bjørn Sundquist i stedet valgt å vektlegge det dystre og håpløse ved teksten. Det gir seg uttrykk allerede i Baard Lie Thorbjørnsens mørke scenebilde, der det aldri kommer et streif av lys, mens det i bakgrunnen stadig velter tunge svarte skyer ― på teatret rullende røyk.
Livets meningsløshet preger også brødrene Grønlis tolkning av uteliggerne: Stein Grønli er en spontan og følelsesmessig engasjert Estragon, Jan Grønli en langt mer reflektert Vladimir. Det er to sterke prestasjoner, selv om karakterene til tider blir litt overtydelige. Samspillet er tett og godt, men det er vanskelig å tro at vennskapet mellom de to er nok til å gi livet mening, og heller enn å beundre dem fordi de holder ut tross alt, virker det her som om selvmord hadde vært en bedre løsning. Harald Sæverud er en imponerende Lucky, og Duc Mai-The en riktig avskyelig Pozzo.
Bjørn Sundquists replikkinstruksjon er intens, men lavmælt. Det er nok en av grunnene til at oppsetningen ikke kom helt til sin rett på premieren i Riksteatrets store sal. Mens vi ventar på Godot er et stykke som krever nærhet til tilskuerne.

Denne anmeldelsen sto på trykk i Klassekampen lørdag 5. oktober

Publisert: 10.10.13 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!