Siste kritikker:

Folkets røst

Riksteatret: «Folkestyre 2014»

Av Hilde Brinchmann og Henriette Vedel
Regi og scenografi: Hilde Brinchmann
Koreograf: Kristin Ryg Helgebostad
Komponist og lyddesigner: Johan Prell
På scenen: Ingrid Meling Enoksen, Stein Grønli, Sindre-Benedict Hendrichs, Veslemøy Mørkrid, Binam Gezai Yhidego og Marit Østbye

Et viktig og morsomt bidrag til Grunnlovsjubiléet

Allerede i 2010 ba teatersjef Ellen Horn sin nye husregissør Helen Brinchmann om å «tenke på et prosjekt til Grunnlovsjubileet 2014». Helen Brinchmann allierte seg med dramaturg Henriette Vedel, og de to ble enige om å «undersøke hvordan det står til med det norske folkestyret og folkets engasjement og deltagelse i det».
For å finne ut av det, reiste de rundt hele Norge og stilte folk «om bord på fiskekuttere, på kaféer, på Stortinget, på gata, på stranda, på bussen, på flyplassen, på skoleveien, på sykehuset, på museer» de samme åtte spørsmålene som de hadde utarbeidet. Flere hundre andre ble via eposter bedt om å delta i prosjektet.
Resultatet er Folkestyre 2014, en original, morsom og tankevekkende forestilling som på skikkelig demokratisk vis lar innbyggere fra 15 til 95 år fra alle deler av landet og med høyst ulik bakgrunn, komme til orde og gi sine personlige kommentarer til den politiske strukturen de er en del av.
Svarene viser at de fleste forespurte i første omgang mener at de ikke er de rette å spørre, og at de verken er engasjerte, kunnskapsrike eller interessante nok. Med andre ord opplever de altså ikke umiddelbart at styresettet i Norge angår dem. Men intervjuerne gir seg ikke. Heldigvis, for etter hvert blir det klart at svært mange faktisk har sterke meninger som ikke overraskende spenner fra ytterste høyre til ytterste venstre.
En gjennomgående skepsis til samfunnets økende byråkratisering er tydelig, men ellers forklarer personlige opplevelser til en viss grad intervjuobjektenes innstilling. For eksempel er den tørrlagte alkoholikeren mest opptatt av alkoholpolitikk, den homofile trønderske danseren av likestilling og toleranse, den politisk aktive moren av å vekke den totalt uinteresserte datteren, mens innvandrerfamilien som i fem år forgjeves har ventet på svar fra UDI, «ikke helt klarer å oppfatte Norge som et demokrati».
Teatrene satser stadig mer på det som gjerne kalles «virkelighetsbasert teater». Under Ibsenfestivalen 2012 satte for eksempel det tysk/sveitsiske Rimini Protokoll opp En folkefiende som et helaftens folkemøte der over 100 Osloborgere tok stilling til ulike politiske spørsmål.
Teksten Brinchmann og Vedel har utviklet til Folkestyre 2014er så absolutt «virkelighetsbasert», men regissør Brinchmann har gitt forestillingen et bevisst teatralsk uttrykk: Seks profesjonelle skuespillere som for øvrig også har foretatt intervjuer og bidratt til tekstutviklingen, gir liv til de mange forskjellige personene med en realisme som bevisst nærmer seg overspillet.
Skulle jeg innvende noe her, måtte det være at regissøren kanskje understreker det «teatrale» vel sterkt når hun litt for mange ganger lar kvinnene spilles av menn, og omvendt. Men det er ingen sterk innvending. Den kroppslige ekspressiviteten er vellykket, og en rekke lett groteske dansenumre bidrar til at Folkestyre 2014 i perioder også er en sjarmerende og småvittig cabaret.
En morsom og gjennomført regiløsning. Morsomt er det også at Riksteatret til denne forestillingen har funnet fram til fire unge, nye dyktige skuespillere som i vellykket samspill med solide og erfarne krefter som Stein Grønli og Marit Østbye skaper et overbevisende bilde av det norske geografiske, etniske og sosiale mangfold.
Men først og fremst er Folkestyre 2014 er viktig bidrag til Grunnlovsjubiléet fordi forestillingen uforferdet og åpent tar opp et så vanskelig tema som hva demokrati er. Her er mange tungtveiende innspill til dette viktige spørsmålet, men ingen svar ― kanskje fordi det ikke finnes? Eller som et av intervjuobjektene formulerer det: «prisen for et ekte demokrati er å måtte akseptere at flertallet kan komme til å ta beslutninger man ikke selv mener er det beste for nasjonen».