Siste kritikker:

Meningsfylt og aktuell Helena-fabel

Verk Produksjoner, Black Box: "Dealing with Helen"

Av Finn Iunker Regi Fredrik Hannestad Scenografi: Signe Becker Lyd/musikk: Per Platou og Fredrik Hannestad Med Saila Hyttinen, Anders Mossling, Håkon Vassvik, Jaoa Pamplona, Mona Synnøve Solhaug, Nils Petter Mørland og Per Platou

En god oppsetning, men helhetsinntrykket svekkes litt av at første del mangler den presise rytmen og den tette nerven som vanligvis kjennetegner Verks produksjoner.

Har norske teatersjefer inngått en avtale om å holde seg langt unna Finn Iunkers dramatikk? Iallfall er ingen av stykkene hans blitt oppført på et institusjonsteater. Og det er rart, tatt i betraktning tekstene teatralitet, deres glimrende replikkføring, og ikke minst deres politiske aktualitet.

Både Ifigeneia og Dealing with Helen ble uroppført av det belgiske kompaniet SKaGeN i 2003. Etter å ha lest Ifigeneia ønsket SKaGeN ønsket seg en trilogi, det ble litt mye for Iunker som likevel skrev ett stykke til med utgangspunkt i trojanerkrigen: Norske dramatikere har ikke for vane å dikte videre på vår felleseuropeiske kulturarv, så her er Finn Iunker et gledelig unntak.

Nå har de to stykkene pussig nok likevel inngått i en trilogi: Fredrik Hannestad i Verk produksjoner ser nemlig et felles tema i de to «greske» skuespillene og Iunkers monolog The Answering Machine: holdningen til Krig i vår felles europeiske kultur. Verk satte opp Ifigeneia i 2006, The Answering Machine i vår, og torsdag var det premiere på Dealing with Helen på Black Box’ store scene. Det er dessuten planer om å vise de tre stykkene sammen under neste års Samtidsfestival.

I Ifigeneia følger Iunker trofast den klassiske fortellingen om Agamemnon som ofrer sin datter for å kunne føre krig mot Troja. I Dealing with Helen har han derimot fritt latt seg inspirere av Euripides’ Helena, der Paris ikke har røvet Menelaos’ hustru Helena som i stedet er havnet i Egypt. Iunker har også hentet stoff fra Iliadens beretning om krangelen mellom Akilles og kong Agamemnon, som fører til at Akilles trekker seg tilbake og nekter å kjempe. Først etter at hans nære venn, Patrokles, blir drept, kaster han seg ut i kampen igjen.

Bakgrunnen for det som utspiller seg på scenen er komplisert, og ganske fremmed for de fleste, men programmet gir heldigvis en kortfattet og nyttig innføring. Først befinner vi oss hos de greske hærstyrkene som beleirer Troja. Krigen har vart i over åtte år. I et forsøk på å skape fred kommer en trojansk ambassadør med en kvinne til grekerne. Det er den bortførte Helena, sier han, og nå er Paris død, så nå kan det bli slutt på krigen. Men grekerne lar seg ikke lure av en Helenakopi, aller minst fordi de nettopp har mottatt et brev fra den virkelige Helena som befinner seg i Egypt. En gresk delegasjon er glad for å ta litt fri fra krigen, dra til Egypt og hente Helena. Vel tilbake i leiren med henne oppdager grekerne problemet: Når trojanerne ikke har røvet Helena, har jo krigen vært fullstendig meningsløs. Hva skal grekerne gjøre nå? Er den eneste «løsningen» å kvitte seg definitivt med Helena? Heldigvis for henne spiller antikkens mest berømte homofile par, Akhillevs og Patrokles, en viktig, og vittig, rolle i historien.

Finn Iunker har selv beskrevet Dealing with Helen som en respons på Ifigeneia, og har forklart at «Ifigeneia er en slags utforskning av tragedien, mens Dealing with Helen er en undersøkelse av satiren som politisk uttrykk». Første del kulminerer med den ærgjerrige unge Neoptolemos’ vanvittig morsomme, strengt logiske og helt absurde foredrag i 14 paragrafer om krig, fred og deres forhold til hverandre. Den delen av handlingen som er lagt til Egypt er komedie på høyt nivå, der hver eneste replikk sitter som spikret, og det hviler en desperat, stringent og skremmende komikk over avslutningen i grekernes leir.

Man burde kanskje aldri se en oppsetning dagen etter premieren. Dagen-etter-dagen syndromet og en sal som bare var litt over halvfull kan være noe av forklaringen på at Verk Produksjoner bare ytte delvis rettferdighet til humoren og det skarpskodde viddet som kjennetegner Dealing with Helen. Første delen var den mest problematiske. Her har Fredrik Hannestad bevisst valgt å ta i bruk hele Black Box Teaters store scene, og i flere opptrinn oppsto en besynderlig distanse til replikkene som altfor ofte opplevdes løsrevne og fragmentariske. Den tette og fine rytmen som vanligvis kjennetegner Verk forsvant. En rekke ramsalte poeng nærmest ble borte i løse luften, som for eksempel det førnevnte foredraget til Neoptolemos. Det skyldes delvis at Jaoa Pamplonas norsk har en noe fremmed setningsrytme, som gjør at det ikke alltid er like lett å oppfatte nyansene i det han sier. En annen grunn er at i stedet for å la Pamplona henvende seg direkte til publikum, har regissøren valgt å la ham snakke på skrå til hoplitene. Dermed mister foredraget mye av sin kraft.

Grekernes opphold i Egypt utspiller seg derimot foran på scenen, delvis også på en trapp opp mellom publikumsradene. Her kommer skuespillernes performance-spill langt bedre til sin rett. Et fantasieggende kroppsspråk utfyller replikkene som fremføres presist og utleverende, kontakten med publikum blir tett og nær, og teatermagi oppstår. Heldigvis forplanter den gode stemningen seg til stykkets siste del som stort sett fungerer meget bra.

Det er alltid en fornøyelse å oppleve skuespillerne i Verk og deres intelligente, lett burleske spill. Anders Mossling overbeviser både som den lunefulle og selvopptatte Agamemnon og som den entusiastiske og naive Sosias, Saila Hyttinen er en glimrende og human Menelaos, mens Håkon Vassvik og Per Platou er vellykte karikaturer av homsepar-klisjeen. Det er første gang jeg ser Nils Petter Mørland (Ajax) og Mona Synnøve Solhaug (den ekte Helena), men begge skaper tydelige og komiske gestalter. Verk hadde ikke vært Verk om skuespillerne ikke også hadde ivaretatt en rekke andre roller, men dette er deres hovedsatsinger, og de er heldigvis alltid utstyrt med søte håndskrevne plakater som forteller oss hvem de er. Så her kan vi ikke ta feil.

Oppsetningen har sine svakheter, men i det store og det hele er den vittige og meningsfylte tekst både kongenialt og oppfinnsomt framført.