Kunsten og kvinnen

Grusomhetens Teater: «Svanhild»

av Henrik Ibsen
Regi: Lars Øyno
Scenografi: Tormod Lindgren
Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther
Med blant andre Miguel Steinsland, Kirsti Sørlie Hansen, Filip Amundsen Stav, Hanne Dieserud og flere

En viktig oppsetning som kaster nytt lys over Ibsens kvinnesyn

For fem år siden hadde Grusomhetens Teater verdenspremiere på Ibsens ufullførte operalibretto Fjeldfuglen i regi av Lars Øyno. Det var «en særegen og vellykket teateropplevelse», som vakte oppmerksomhet internasjonalt. Men her hjemme bekreftet den datidens kløft mellom institusjonene og det frie scenekunstfeltet. Lenge vegret Nationaltheatret seg for å inkludere Fjeldfuglen i Ibsenfestivalen 2010, men til slutt ble to forestillinger spilt på Grusomhetens Teater som en del av Festivalen.
Også i høst holder National Ibsen-festival, og det er bare å håpe at Svanhild blir bedre mottatt, for her kaster Lars Øynos spesielle teaterspråk nytt lys over et viktig tema som går igjen i mange av Ibsens stykker, og som er selve kjernen i Svanhild der det uttrykkes direkte og uten omsvøp: Kvinnens rolle i mannens, og spesielt kunstnerens liv.
Svanhild var ment å bli «en komedie i tre akter» i prosa, men Ibsen ga opp prosjektet etter å ha skrevet tre scener på totalt 32 sider. Dette var i 1860, og to år etter, i 1862, fullførte han Kjærlighetens komedie ― denne gangen på ekvilibristiske verseføtter. Persongalleriet er stort sett det samme som i Svanhild, samtidig som Ibsen her utdyper og til en viss grad nyanserer stykkets to hovedpersoner, Falk (Miguel Steinsland) og Svanhild (Kirsti Sørlie Hansen). I følge begge stykkers rolleliste er Falk «en ung forfatter», og det er kanskje derfor han til tider er blitt betraktet som dikterens alter ego.
Begge stykkene utspiller seg «paa fru Halms landsted ved Drammensveien», på Grusomhetens Teater effektivt gjenskapt av scenograf Tormod Lindgren. I hagen, som vender mot to tidsriktige romantiske lerreter med Oslofjord-motiv, står en vakker liten fontene omgitt av steinrammer. Til venstre en elegant borgerlig stue fra 1850-årene, der et bur med en hvit due understreker stykkets fugletematikk. Ikledd Gjøril Bjercke Sæthers krinoliner er damene elegante og tidsriktige. Det samme gjelder herrene, og med unntak av Svanhilds uskyldsrene hvite kjole, har alle kostymene en raffinert påminnelse om personenes sanne natur.
Regissør Lars Øyno viderefører den Artaud-inspirerte spillestilen der skuespillerne ikke lever seg inn i sine roller, men heller betrakter dem utenfra og utleverer dem. Her går han et skritt lenger, teksten blir uttalt nøyaktig slik den er skrevet, det vil si en i språkdrakt som hører fortiden til. Sammen med den distanserte spillestilen gir dette replikkene en pompøs, komisk dimensjon som Ibsen neppe hadde tiltenkt dem, men som gjør Svanhild til en vittig og fornøyelig opplevelse, til tross for at alt tyder på at Ibsen ikke hadde særlige anlegg for komedien som teatersjanger.
Et viktig tema i Kjærlighetens komedie er den satiriske framstilling av datidens borgerskap, og dette momentet overfører Lars Øyno til Svanhild gjennom to artige ordløse åpningsscener der mennene drikker punsj og stadig ler av hjertens lyst, mens kvinnene sitter med broderi, strikketøy og bok. Når det senere spilles croquet, hindrer kvinnenes grasiøse framferd dem i å ta skikkelige grep om køllen.
Kvinnens rolle i det ekteskapelige samlivet kom til å oppta Ibsen sterkt i Et dukkehjem». og i «Kjærlighetens komedie» er det selve ekteskapsinstitusjonen Falk retter sine angrep mot. Men i «Svanhild» er han mest opptatt av mannens, og da spesielt av dikterens, behov for en kvinne som er villig til å ofre seg helt for ham. Det er en forutsetning at hun gir seg frivillig hen, «ellers kan jeg ikke bruge Dem» fastslår han, og spør Svanhild om hun har «mod til at leve det Liv med mig, rigt, men kort….bare en sommer… og naar jeg er færdig med Dem― Alt forbi,― ingen Vinter bagefter… men jeg skulde give Digt for Digt igjen naar vi to holdt sammen». Svanhild sier nei. men oppofrende kvinner finnes det flere av i Ibsens skuespill ― fra Solveig og Agnes til Thea Elvsted.
I Fruen fra havet, skrevet 28 år etter Svanhild, tar Ibsen avstand fra Falks syn på kvinnen, for her uttrykkes det av den litt komiske, tæringssyke billedhuggerspiren Lyngstrand. Ifølge ham må «en kvinne …  føle seg så inderlig lykkelig … ved å leve for [mannens] kunst … og gjøre ham livet riktig fornøyelig«, og han ber Wangels eldste datter Bolette tenke på ham når han reiser til Syden for å bli frisk. Men til Bolettes søster Hilde forklarer Lyngstrand at når han kommer tilbake, vil Bolette ha blitt for gammel for ham. «Og enda så vil De ha at hun skal gå her og tenke på Dem? » spør Hilde, og Lyngstrand svarer: «Ja, for det er så nyttig for meg. For meg som kunstner, forstår De. Og hun kan jo så lett gjøre det, hun, som ikke selv har noe riktig livskall. Men snilt er det av henne allikevel!»
Og i sitt aller siste skuespill, Når vi døde vågner, holder Ibsen «dommedag over seg selv» i skildringen av forholdet mellom på den ene siden billedhugger Rubek og Irene, som sto modell for ham i ungdomstiden, og på den andre Rubeks hustru Maja og bjørnejegeren Ulfheim som ender med å inngå et realistisk og for så vidt likeverdig kjærlighetsforhold.
Ingen tvil: Blant mye annet retter Lars Øynos gjennomførte tolkning av Svanhild søkelyset mot et hittil forsømt tema i Ibsens diktning. Den typiske, og her ganske infame spillestilen til Grusomhetens Teater utleverer den unge Ibsens umodne forestillinger om mannens rett til bokstavelig talt å ofre kvinnen for å virkeliggjøre egne kunstnerdrømmer. Det kvinnesynet ser Ibsen ut til å ha trengt et langt liv for å gjennomskue.

Publisert: 20.03.14 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (5):

Lillian Bikset	21.03.14 16:00
Og ja, mot slutten åpnes Falks øyne - fordi Svanhild setter ned foten. Og i det blir han vel en slags helt, som du sier. Men fram til da er han en av de pretensiøse som helst vil tro han er langt mer enn han er. Jeg syntes forresten å se visse likheter med Bjørnson, i utseendet til Miguel Steinsland som Falk, hår og skjegg, og det moret jeg meg over, sånn nettopp derfor. Men det er mulig det er en privat assosiasjon og ikke en tilsiktet effekt fra GT
IdaLou Larsen	21.03.14 15:59
Ikke helt enig i at Falk er i slekt med Lyngstrand og Hjalmar. Bare tenk på hans siste lange replikk til Svanhild: "det minne vi (kursiv) to har for livet arvet,/ skal stråle smukt fra mørke skyer ud,/ og stå som fagrest regnbu, syvfoll farvet,-/ som paktens tegn imellom oss og Gud./ I skjær av det (kursiv) du går til dine plikter-/ Svanhild: Og du går oppad mot ditt mål som dikter!/Falk: Som dikter; ja, ti det er hver den mann,/i skolestue, tinghus eller kirke,/hver den, i høyhets som i ringhets stand,/der øyner idealer bak sitt virke," IKke så mye HJalmar eller Lyngstrand her, mener nå jeg. Forresten: I "Kjærlighetens komedie" forteller Svanhild at hun har drømt om å bli malerinne eller skuespiller, men hun ender altså med å bli gift med den eldrew og faktisk sympatiske grosserer Guldstad - akkurat som Bolette av praktiske hensyn blir gift med ein gamle lærer Arnholm.
Lillian Bikset	21.03.14 15:59
Jeg er veldig enig i det siste du sier. Litt mer usikker på "heltestatus" - jeg mener han viser Falk forståelse, men også at han framstiller han som en Hjalmar eller en Lyngstrand, en person med nokså livsfjerne ideer om seg selv og sin egen stilling. Akkurat det ser vi jo også igjen i andre skikkelser, presentert med litt andre innfallsvinkler. V. spennende.
IdaLou Larsen	21.03.14 15:58
Ikke uenig i det hele tatt. Men selv om Ibsen utleverer Falk, er også Falk "helten" her, og det er interessant. Pluss at det er interessant at temaet går igjen i flere av Ibsens stykker, ikke minst i Når vi døde vågner.
Lillian Bikset	21.03.14 15:56
Hmmm. Jeg opplever at også Ibsen utleverer Falks mangel på virkelighetsforståelse, og at han tar Svanhilds parti. Grusomhetens Teater-forestillingen gjør det ekstremt tydelig, men det ligger jo nokså klart også i teksten, både i 'Svanhild'-fragmentet, og i 'Kjærlighetens komedie'. Er du uenig i dette?