Intens og søkende

Black Box Teater, «Darshan» av Kim Atle Hansen

Regi: Kim Atle Hansen Musikk: Camilla Puccini Med Charlotte Grundt, Kim Atle Hansen og Camilla Puccini

En del svakheter til tross, «Darshan» er et originalt og meningsfylt forsøk.

Sammen med Liv Heløe og Gyrid Axe Øvsteng ble Kim Atle Hansen i 2001 valgt til å delta i Dramatikerutdanningen, et toårig pilotprosjekt, og fikk oppført to enaktere på henholdsvis Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Han hadde skuespillerbakgrunn fra Barneteatret ved Rogaland Teater, og kanskje derfor fortsatte han etter endt dramatikerutdanning med å ta bachelorgrad på Akademiet for Scenekunst i Fredrikstad i 2006. Som skuespiller har han blant annet spilt i danske Kirsten Delholms Gengangere (Black Box 2006), og i Teater Jokers oppsetning av Jesper Halles Hundre værelser (Det Åpne Teater, 2007). Han er også en del av gruppen Fantastic Four som har laget tre forestillinger over Jens Bjørneboes Bestialitetens historie, den siste i samarbeid med Torshovteatret i vår.

  På Black Box Teater hadde han torsdag premiere på «Darshan», en forestilling der han er ansvarlig for tekst og regi, mens Camilla Puccini står for musikken. «Darshan» er et samarbeid med Ultimafestivalen og med Ny Musikk, og ifølge programmet «like mye en konsert som … en tekstbasert forestilling» for «både musikk og tekst driver gjensidig handlingsforløpet». I den utstrekning tekst og musikk er ment å være likeverdige, lykkes ikke Darshan. Til gjengjeld opplever jeg teksten som langt mer interessant enn programmets moteriktige beskrivelse: «… en forestilling om lysten til å se og behovet for å bli sett». Tittelen Darshan er hentet fra sanskrit, og betyr blant annet både «syn» og, i hinduismen, «å få et glimt av det guddommelige».

   To unge kvinner på kommer til audition: Den ene (Camilla Puccini) er mørk, sexy og elegant, en klassisk femme fatale. Ledsaget av raffinerte lyseffekter uttrykker hun sine lengsler gjennom sensuelle jazzinspirerte låter. Hun står i sterk kontrast til Charlotte Grundts blonde nordiske jente, som uvøren og røff i kjønnsnøytrale treningsbukser med kjølig distanse betror oss et fjernt barndomsminne. Puccini framfører stadig nye sanger, mens en nysgjerrig og misunnelig Grundt begynner å utforske sin og konkurrentens kvinnelighet. På overflaten dreier det seg om klærnes og sminkens rolle i personlighetsbyggingen, og tilsynelatende er forskjellene store mellom de to kvinnene. Men kanskje bare på overflaten. I en avgjørende scene skifter de to personlighet. Men når audition’en er ferdig, får begge klar beskjed: Det er ikke bruk for noen av dem. Brått tar Kim Atle Hansens tekst en ny dreining, nå finneshandler den ikke bare om behovet for å bli sett, men om en mer eksistensiell utforskning av mennesket som bare kan finnes i samspill med andre. Når de to kvinnene er blitt vraket, forvandles de til livløse automater som stables vekk av en desillusjonert regissør. Iført kvinneundertøy framfører han en avslutningsmonolog om øyets fysiologi og menneskets selvbedrag: en grotesk og desperat sekvens som gir den rare forestillingen en uventet tragisk dimensjon.

   Darshan er et originalt, selvstendig og meningsfylt forsøk. Kim Atle Hansen har noe annerledes å si. Han er ennå langt fra målet, scenisk halter det ofte, vekslingene mellom sang og tekst fungerer dårlig, og det er en del dødpunkter. Men «Darshan» har også et søkende og intenst alvor som kompenserer for svakhetene, og de tre aktørene er imponerende selvutleverende.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 6. oktober

Publisert: 14.10.08 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!