Middelalderens aktuelle fortellerkunst

Nationaltheatret, Hovedscenen: «Dekameronen»

Av Giovanni Boccaccio
Oversatt av Birgit Owe Svihus og Tommy Watz
Dramatisert av Elise Kragerup og Solveig Gade
Regissør: Elise Kragerup
Scenograf og kostymedesigner: Steffen Aarfing
Komponist: Gaute Tønder
Med bl.a. Kjersti Tveterås, Torbjørn Harr, Jonas Strand Gravli

Nationaltheatrets «Dekameronen» fører oss inn i Boccaccios forbausende moderne middelalderverden.

Ensemblet – fem kvinner og fem menn – løfter opp bakteppet og entrer scenen, alle kledd i grått med masker over ansiktet – for å bekytte seg mot pesten? Men maskene tar de av, og med hver sin utgave av «Dekameronen» setter de seg på scenekanten og leser prologen. Åpningsscenen angir tonen: skuespillerne leker seg med hverandre og med teksten, de gjentar den flere ganger, roper høyt, avbryter hverandre. Ingen tvil, dette er teater, og de ti skal føre oss inn i Boccaccios univers.

I 1348 herjet svartedauden Firenze, og Boccaccio lar ti unge mennesker – syv av dem kvinner og tre av dem menn- søke å unnslippe den dødelige pesten ved å finne tilflukt i et slott på landet. For å få tiden til å gå og glemme dødens nærhet, bestemmer de seg for at alle hver dag skal fortelle en historie over et oppgitt tema, Det blir hundre fortellinger på ti dager. 
Den danske regissøren Elise Kragerup som også er medansvarlig for dramatiseringen, har valgt ut syv av «Dekameronen»s hundre noveller, der Boccaccio med humor og skarpsinn skildrer et 1400-tall samfunn, med mektige adelsmenn, rike forretningsmenn, fattige landarbeidere,  grådige og lystne munker og prester, kåte kvinner som gjerne bedrar sine ektemenn, men også med unge menn og kvinner som dør av kjærlighet. Erotikk og Død hviler over svært mange av «Dekameronen»s fortellinger.
Kragerups utvalg er representativt; tre av historiene er tragiske kjærlighetsfortellinger, de tre andre lystige og morsomme beretninger om en homofil ektemann og hans kåte kone, sexhungrige nonner - og deres abbedisse! - som sliter ut en velvillig gartner, og en «erfaren brud» som «har ligget med åtte menn kanskje titusen ganger», men klarer å innbille ektemannen at hun fremdeles er jomfru.
Den første fortellingen, også «Dekameronen»s første, er en vittig satire over en skikkelig skurk som etter sin død ender opp som helgen: Her har regissør og ensemble improvisert fram treffsikre replikker som knytter historien opp mot Trumps «alternative fakta». Dette er den eneste av fortellingene med en aktuell revybrodd, men de seks øvrige skildrer et samfunn som er forbausende moderne i sin åpenhet – et artig innblikk i en for de fleste av oss fremmed verden.
Ensemblet veksler mellom å være seg selv, og framstille historienes ulike skikkelser, Spillestilen er vilter, lystig og meget fysisk, men jeg hadde gjerne sett at Boccaccios underfundige reflekterte prosa gjerne hadde fått litt mere plass. Iblant, som i «Den erfarne bruden» blir spillet vel voldsomt, og det skrikes så høyt av ordene drukner. Men spesielt annen del fungerer glimrende og overbeviser om at å fortelle historier også i dag er en viktig kunst.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 27. januar 2016 

Publisert: 29.01.17 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (1):

Viktor

02.02.17 17:50

Jeg gleder meg til å se denne forestillingen! Det er hyggelig å registrere at Nationaltheatret lar sine skuespillere få bryne seg på komedie- faget denne våren. Jeg registrerer med stor tilfredsstillelse at jeg, som publikum, i hvert fall på Nationaltheatrets Hovedscene, slipper å ta inn over meg alt det "tunge og triste", som ofte spilles på teatrene. Jeg ser med stor forventning frem til å oppleve klassiske komedier av Moliere og Shakespeare i løpet av våren, med mange dyktige og flotte skuespillere på scenen! Samtidig er jeg glad for at Nationaltheatret også lar sitt publikum få oppleve enkelte av de pensjonerte skuespillerne. Jeg har registrert at Bente Børsum står på rollelisten i "Don Juan", blant annet. Det er flott! Jeg er også takknemlig for at teatersjefene lytter til sitt publikum, hva angår deres ønsker om hva slags type teater de ønsker å se. I denne omgang gjelder det spesielt sjefen ved Nationaltheatret, Hanne Tømta. Tusen takk, Hanne Tømta!