Enestående visuelt teater

Det Norske Teatret, Hovudscenen: «Edda»

Med tekstar av Jon Fosse
Musikk: CocoRosie og Arvi Pärt
Regissør, scenograf og lysdesignar: Robert Wilson
Kostymedesignar: Jacques Reynaud
Med blant andre: Henrik Rafaelsen, Gjertrud Jynge, Frode Winther, Marianne Krogh

I perioder er Robert Wilsons «Edda» magisk scenekunst som utvider vår oppfatning av hva teater kan være.

Ett er det ikke tvil om: Robert Wilsons to timer lange sceniske fortolkning av vår norrøne gudeverden, er en enestående visuell opplevelse. Når vi kommer inn i salen, troner et reinsdyr midt på scenen – et symbol på Norden? Ledsaget av Arvo Pärts mektige toner går så teppet opp for en himmel fylt av gråhvite skyer i stadig bevegelse – ett bilde som gjentar seg mellom de ulike episodene – selve symbolet på verdens undergang og oppstandelse?
Det er ikke godt å si, men det er langt fra det eneste som ikke er helt lett å bli klok på. I åpningsscenen følger Wilson «Edda», og lar Odin (Henrik Rafaelsen) henge på verdenstreet Yggdrasil, og bare ha ett øye som ser – det andre har maskedesigneren dekket med et gull-lokk. Odin spiller på en grønn gitar, og synger en smektende ballade på amerikansk, «Roller coaster take me now», mens en diger sølvblå skilpadde kommer inn på scenen fra venstre, labber over gulvet og mumler noen forklarende ord. Og fra høyre kommer Midgardsormen glidende, mens den vakre hvitkledde volven (Gjertrud Jynge) forteller oss at «i opphavstider…»
I neste scene blir vi presentert for de fleste norrøne guder, Tor, Heimdal, Frigg, Frøy og Frøya, Loke og Brage, men også for de to beregnende og listige jotnene Hyme og hans hustru Gygra. Wilson benytter også noen av Eddas mest kjente fortellinger som når Tor fisker opp Midgardsormen, og når han forkledd som Frøya drar til Jotunheimen for å få tilbake hammeren sin, en ekspedisjon som her ender i et homofilt møte med Hyme.
Sentralt står den tragiske fortellingen om Balder, Odins og Friggs vakre og gode sønn, som den onde Loke får Balders egen bror, den blinde Hod, til å drepe uten at han er klar over det. Det tragiske broderdrapet ser her ut til å varsle verdens undergang, og ikke engang Odin eller Tor klarer å overleve det skjebnesvangre Ragnarok. Men etter Ragnarok gjenoppstår jorden, en ny tid begynner, og to mennesker, Livtrase og hans kone Liv, har overlevd. Det er fremdeles grunn til håp.

I en opplysende artikkel som ikke står i programmet, men ligger ute på teatrets hjemmeside, forklarer dramaturg Carl Morten Amundsen at «Wilsons Edda ikkje er ei gjenskaping av norrøn gudeverd»: Wilson har flyttet de mytiske fortellingene «inn i eit landskap der dei gamle mytane møter vår tids populærkulturelle mytar i ein slags drømmeaktig form». Det er kanskje derfor Wilson i åpningsscenen lar  Odin framstå som popstjerne – vår tids avgud, en skikkelse som tydeligvis ikke tåler tidens tann. Midtveis i forestillingen har nemlig den formfullendte unge Odin forandret seg til en uformelig fet herre i grå dress og frakk. Men han kan fremdeles danse og hoppe som den gud han jo er.
Det er antakelig «den drømmeaktige formen» som gjør at jeg har vanskelig for å oppdage parallellene mellom vår tids myter, og mytene Edda beretter. Til det kreves kanskje både dyptgående kunnskap om «Edda», og en spesiell evne til å knytte Wilsons sceniske elementer til vår moderne tid. For som teatret skriver på hjemmesiden, «referansene i oppsetjinga er mange».
Men det er ikke så lett å få med seg disse «mange referansane». Iblant er det faktisk ganske vanskelig å skjønne hvor Wilson vil hen med det som utspiller seg på scenen.  Enkelte tablåer, spesielt i forestillingens midtparti, oppleves som langtrukne og litt stillestående.
Men skuespillerne innsats er presis og rik på detaljer, og deres imponerende fantasifulle og outrerte kostymer og sminke gjør dem skikkelig teatralske - dette er ikke vanlige mennesker, men nærmest karikerte figurer som står oss fjernt. Til tider nærmer «Edda» seg en musikal-parodi, det synges mye og merkelig nok bare på engelsk. Heller ikke lett å skjønne hvorfor Wilson stadig får skuespillerne til å bryte ut i overdådig latter – spesielt når Frigg uttrykker sin sorg over Balders død.

Men de uttrykksfulle og mangetydige scenebildene, de mange visuelle overraskelsene, og de vakre symbolske innspillene gjør likevel «Edda» til en uvanlig fascinerende opplevelse som utvider vår oppfatning av hva teater kan være. Jeg skulle naturligvis gjerne kjent bedre til Robert Wilsons verden. Men det viktigste her er at hans «Edda» er blitt gåtefullt, mystisk men i perioder også magisk teater.

Denne anmeldelsen sto i Klassekmapen mandag 6. mars 2017

Publisert: 07.03.17 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!