home

Revolusjon p tomgang

Nationaltheatret, Amfiscenen: "Revolusjon"

Av Christian Lollike. På bakgrunn av tekst av Mikkel Bolt Rasmussen og med tekstfragmenter av Sigrid Johannesen
Regissør: Christian Lollike
Scenograf og kostymedesigner: Franciska Zahle
Med Eindride Eidsvold, Ole Johan Skjelbred, Olav Waastad, Trine Wiggen og i sluttscenen: Mikkel Weum og Are Skare-Zachariassen

Ikke godt å si hva Lollike vil formidle, men uansett lykkes han ikke i å skape en samfunnsaktuell satire.

Hva er det Lollike vil si til oss tilskuere, tenkte jeg da jeg fredag  forvirret gikk ut av Nationaltheatret etter urpremieren på «Revolusjon», det nye stykket til den danske dramatikere og regissøren. Driver han gjøn med dagens «samfunnsbevisste» mennesker som tror de skjønner verdens problemer, men ikke er i stand til å gjøre noe for å løse dem? I så fall burde han ha skildret karakterer med en sosial bakgrunn, ikke bare tre endimensjonale personer, A, B og C, som virrer rundt i et IKEA-lokale mens de ergrer seg over verdenssituasjonen. Bortsett fra den fjerde av dem,D, (Eindride Eidsvold) som velger å ergre seg over skilsmissen han står midt opp i.
Men kanskje Lollikes hensikt har vært å lage en krass samfunnssatire som retter et skarpt kritisk søkelys mot dagens samfunn? Da er samfunnsanalysen de fire personene presterer for banal og klisjépreget. «Vi har både en finanskrise, en økonomisk krise, en politisk krise, en flyktningkrise, en energikrise og en helt fucked up klimakrise», konstaterer C. Det trengs «radikale løsninger», og «kun en revolusjon kan endre på tingenes tilstand». De skisserer mulige, høyst usannsynlige revolusjonsmodeller. For eksempel å «slutte med kjøp og salg av varer» og lage en «bytteøkonomi», eller  å skape en «IKEA-society» ettersom «IKEA tar globalt ansvar. De planter 100. 000 trær hvert år. IKEAs totale inntekter overstiger de fleste lands økonomier. De har like mange kvinnelige som mannlige ledere». Men IKEA-drømmen varer ikke så lenge. De fire fortsetter jakten etter løsninger. Kanskje våpen er tingen, mener Trine Wiggen som retter en pistol mot tilskuerne, før hun og de tre andre utmattet faller sammen og sovner.
Enten Lollike har ment alvor eller spøk, inneholder forestillingen en rekke revy-innslag, og skuespillerne gjør alt de kan for å få fram ironien i replikkene.  Til dels lykkes de – på premieren lot det til at mange tilskuere hadde det riktig så morsomt – men som regissør er Lollike altfor opphengt i ytre effekter. Det gjelder for eksempel introduksjonsscenen der ensemblet skal framstille fire typiske moderne personligheter, antakelig de samme fire som de skal spille i stykkets hoveddel. Her dukker de opp, dansende og vrikkende, som ganske absurde personer – Minni Mus er ett eksempel, en isbjørn et annet, samtidig som de snakker så fort at det er vanskelig å oppfatte hva de sier. Hva Lollike har ment med denne innledningen, er temmelig uklart. I selve hovedbolken snakker de fire i starten uendelig l-a-a-ngs-o-o-o-omt, før de uten synlig grunn går over til et mer normalt tempo. Igjen uten at jeg kan se hva det tilfører teksten.
Christian Lollike er en anerkjent dansk dramatiker og scenekunstner, i dag sjef på Sort/Hvid i København, tidligere Caféteatret. I 2013 spilte Det Norske Teatret hans «Det normale liv», regissert av Petter Næss, en forestilling jeg var meget positiv til, selv om den også savnet «et minimum av sammenhengende handling», og hadde en svak slutt som vanskelig lot seg integrere i helheten.
Med slutten på «Revolusjon» går Lollike et tungt skritt videre: Uansett hva han har ment med stykket, er den blodige slutten direkte ubehagelig, helt uforståelig, og burde iallfall ikke blitt spilt av barn. De fire IKEA-ansatte skuespillerne har som før nevnt lagt seg til å sove. Så dukker uventet to elleve-år gamle gutter opp bakerst på scenen. Endelig et lysglimt – her kommer representantene for den nye og handlekraftige morgendags-generasjon, tenker jeg. Men den gang ei: «vi vet at det aller mest undertrykkende er oss selv/Vi tror på at vi må ofre oss selv», sier guttene, skyter seg gjennom munnen så hjernen spruter ut over bakteppet, og faller døde om.
Et virkelig lavmål av en slutt som iallfall ikke bidrar til å gjøre «Revolusjon» til en samfunnsaktuell satire.

Publisert: 03.10.17 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene m fylles ut!
Revolusjon

Revolusjon

Foran fra venstre: Eindride Eidsvold og Ole Johan Skjelbred. Bak: Olav Waastad og Trine Wiggen

Foto Øyvind Eide

Revolusjon

Revolusjon

Eidride Eidsvold som Minnie Mus

Foto Øyvind Eide