Grasiøst og militært
Av Judith Malina
Regi: Lars Øyno
Co-regi: Thomas Scott Walker
Kostymer: Gøril Bjercke Sæther
Scenografi: Mariann Rostad
Med Thomas Scott Walker, Hanne Dieserud, Sara Fellman, Gisle Hass, Odille Annette Heftye Blehr og ni andre skuespillere fra Grusomhetens ensemble
«Venus og Mars» en ukonvensjonell og utfordrende oppsetning om Mannen og Kvinnen
I 1947 grunnla amerikanske Judith Malina sammen med ektemannen Julian Beck det kjente og anerkjente eksperimentelle politiske teaterkompaniet The Living Theatre. Siden 2011 har det vært nær kontakt mellom The Living Theatre og Grusomhetens Teater, både fordi de begge bygger på tradisjonen til Antonin Artaud – «grusomhetens teater»s far – og fordi de tror på et politisk teater som vil kunne «forandre verden», slik Judith Malina uttrykte det
Malina var aktiv fram til hun døde 88 år gammel i 2015, og etterlot seg manuskriptet «Venus og Mars» som torsdag hadde urpremiere på Grusomhetens Teater i samarbeid med The Living Theatre, representert av Thomas Scott Walker i dag den ene av kompaniets to ledere, og både medregissør og skuespiller i «Venus og Mars».
Blant annet etter John Grays omstridte bok fra 1992, «Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus», har skjønnhetsgudinnen Venus og krigsguden Mars blitt symboler på at det finnes grunnleggende forskjellene mellom menn og kvinner, et standpunkt som i dag er ganske kontroversielt, men som på mange måter underbygges av Grusomhetens «Venus og Mars».
Allerede mens vi inntar plassene våre står ensemblet samlet tett inntil hverandre på scenen, beveger seg rytmisk – ja, nærmest danser – mens de framfører en sørgmodig klagesang. Her merker jeg meg en viss likhet med Lars Øynos «Lament» fra 2015, der Hanne Dieserud og Sara Fellman gråt en hel time i avgrunnsdyp sorg. Men her forvandler klageropene seg etter en stund til en mer melodisk sang, og litt etter litt er det en ny virkelighet som åpenbarer seg. Beveger vi oss fra en grasiøs og vemodig kvinneverden til en tøff mannsverden? Thomas Scott Walker, den eldste av kveldens tre mannlige skuespillere, her kanskje krigsguden selv? kommer med en satirisk bemerkning om Norge, fredsprisens våpeneksporterende land, før han overtar ledelsen, og får ensemblet til å marsjere taktfast fram og tilbake på skikkelig militært vis.
Hittil har ensemblets fire menn og elleve kvinner inngått i en og samme gruppe, både i åpningen og under militærparaden. Men så skilles deres veier: Kvinnene ifører seg sensuelle og fargerike kjoler, mens mennene utstyrer seg med hvert sitt gevær. Kvinnene forklarer at de nå skal gi uttrykk for Venus-elementet i seg, dvs. kjærligheten, mens mennene slår fast at nå de stå for Mars-delen av seg, og er krigere. Kampen mellom mann og kvinne starter, og varer helt til et under plutselig får forsoningen til å skje: Dersom vi ikke helt fra begynnelsen av hadde rivalisert med hverandre og stadig kjempet om å bli best, ville vi kunne elske hverandre uten å frykte hverandre, sier den eldste av mennene, og nå er tiden inne for det Judith Malina kalte «den vakre ikke voldelige-anarkistisk revolusjonen».
Judith Malinas budskap er for så vidt enkelt: Dersom mann og kvinne ikke lenger er opptatt av å konkurrere med hverandre, men godtar hverandres forskjellige verdier, vil vi kunne oppnå en bedre, kanskje til og med en mer fredelig verden. I dag virker dette perspektivet ganske gammeldags.
Men for en gammel feminist fra 1970-tallet som meg, minner stykket om at vi den gangen var mer opptatt av likeverd enn av likhet. En viktig årsak til at vi ønsket at kvinner skulle likestilles med menn, og inneha viktige stillinger i politikk og næringsliv, var at vi mente at kvinnelige verdier som pasifisme og omsorg etter hvert ville preget samfunnet like sterkt som positive mannlige verdier. Og vi ble skuffet når kvinner i sin iver etter begynte å overta maskuline verdier – ja i dag ivrer jo feminister til og med for militærtjeneste.
Utfra dette perspektivet er «Venus og Mars» en interessant og aktuell oppsetning, og nok en gang viser Lars Øyno seg som en uredd, ukonvensjonell og kreativ scenekunstner. Det er morsomt å oppleve hvordan skuespillernes intense fysiske spillestil – det er ikke mange ordene som utveksles i løpet av den drøye timen forestillingen varer – faktisk klarer å gi uttrykk også for intellektuelle spørsmålsstillinger. All grunn til å glede seg over at Antonin Artauds teaterperspektiv lever videre i Grusomhetens Teater.
En morsom parentes til slutt: Den franske revolusjonsmaleren Davids aller siste maleri «Venus avvæpner Mars» har tydeligvis vært en inspirasjonskilde for Lars Øyno! Mytologien forteller at Venus, skjønnhetens gudinne, hadde et intenst kjærlighetsforhold til krigsguden Mars, og verd å merke seg at allerede på 1600-tallet samarbeidet Brueghel og Rubens om et maleri der Venus avvæpnet Mars!
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 16. desember. Men dessverre var en setning i avsnittet som begynner med «men for en gammel feminist fra 1970-tallet» falt ut!
Din kommentar:
Venus og Mars
Mennene i krig mot Kvinnene
Foto Claudia Lukacel