Et dypdykk i fortiden

Det Norske Teatret, Scene 3 presenterer: Beaivvás Sámi Nasunálateáhter: «Snøfrid»

Av Arne Berggren
Tilleggsscener, sang og joiketekster: Rwadna Carita Eira
Regi: Haukur J. Gunnarsson
Koreograf og regiassistent: Elle Sofie Henriksen
Scenograf: Bård Lie Thorbjørnsen
Scenograf 2: Maja von Hanno
Kostymedesigner: Berit Marit Hætta
Komponist: Olav Johan Eira
I rollene: Ingá Márjá Sarre, Ánte Siri, Nils Henrik Buljo, Egil Keskitalo, Anitta Suikkari, Mary Sarre og Anja Salva Bongo Bjørnstad

Med utgangspunkt i en lite kjent Snorretekst foretar Beaivváš et tankevekkende dykk 1200 år tilbake i tiden.

På stadig nye oppfinnsomme måter retter Beaivváš søkelyset mot forskjellige sider ved samisk kultur. Denne gangen går teatret tolv hundre år tilbake i tiden, til midten av det åttende århundre, den gangen samekongen Svåse holdt til i Gudbrandsdalen. Historien om «Snøfrid» bygger på en mytisk fortelling som kan leses i Snorre Sturlasons Saga om Harald Hårfagre, kongen som på 800-tallet samlet Norge til ett rike.
Harald Hårfagre var usedvanlig kvinnekjær, og hadde en «kone» i hvert fylke. Men, ifølge Snorre, ble han en julaften lokket av samekongen Svåse til å bli med ham hjem og hilse på hans datter, Snøfrid, «den skjønneste kvinnen noen kunne se». Kongen ble fullstendig betatt, giftet seg med henne og ga seg «hen til henne i en slik elskovsørske at han glemte både land og rike og alle sine kongelige plikter». De fikk fire barn før Snøfrid døde, men som den trollkvinne hun var, «var hun like rødlett som da hun levde», og i den tro at hun ville våkne til live, ble kongen sittende hos henne i tre år, helt til Torleiv den vise fikk ham ut av trolldommen, og han igjen ble Norges mektigste konge. Snorre forteller også at det var en av Snøfrids sønner, Sigurd Rise, som førte den norske kongerekken videre – gjennom Harald Hardråde og Hellig Olav.
I sceneversjonen blir Snøfrid og Harald kjent med hverandre allerede som tenåringer, når Harald blir brakt som gissel til samekongen (Nils Henrik Buljo), og et par av stykkets morsomste scener utspiller seg mellom de to ungdommene.
Arne Berggren og Rwadna Carita Eira følger Snorres eventyrfortelling, men tilføyer den et samisk trolldomsskjær – for eksempel ved å la Snøfrids døde mormor (Mary Sarre) stadig gå igjen og påvirke sitt barnebarn, mens en volve er samekongens rådgiver. Dette understreker den grunnleggende forskjellen mellom Kongens realistiske krigerverden og den mytiske samiske virkelighet.
.
I Haukur J. Gunnarssons regi er «Snøfrid» blitt et vellykket forsøk på å gjenskape en svunnen tid, samtidig som en til tider overraskende moderne språkbruk tydeligvis vil understreke det allmenne i skildringen av forholdet mellom samisk og norsk kultur. Bård Lie Thorbjørnsens enkle men effektive scenebilde veksler mellom å være en samisk gamme, villmark og norsk kongsgård, Berit Marit Hættas kostymer er både gammelmodige og tidløse, og joiken gir stykket den rette samiske stemningen.
Ánte Siri er en mangefasettert Harald, like overbevisende når han lystig kjemper med vennen Sigurd (Anitta Suikkari) som når han gir seg hen til sin elskede Snøfrid som i stykket utvikler seg fra å være en leken jentunge til å bli en gåtefull elskerinne og mor. Slik jeg opplever henne, har ikke Arne Berggren helt maktet å skape en helhetlig kvinnekarakter, men Ingá Márjá Sarre har et sterkt scenisk nærvær som gjør at jeg tross alt tror på hennes Snøfrid. Resten av ensemblet skaper tydelige og levende skikkelser av sine roller.  Kort sagt – «Snøfrid» er et tankevekkende og nysgjerrighetsskapende dykk inn i vår felles historiske fortid.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen tirsdag 27. februar 2018

 

Publisert: 28.02.18 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!