Evig aktuell tragedie

Det Norske Teatret, Hovudscenen: «Antigone»

Omsetjing: Halldis Moren Vesaas
Regi: Johannes Holmen Dahl
Scenografi og kostymer: Nia Damerell
Komponist/musikalsk ansvarleg: Alf Lund Godbolt
Slagverk: Elisabeth Nesset
Med Sara Khorami, Jon Bleiklie Devik, Gjertrud Jynge, Renate Reinsve, Kyrre Hellum, Christian Ruud Kallum, Nina Woxholtt

En gjennomtenkt tolkning av et over 2000 år gammelt stykke som fremdeles angår oss.

Det er snart 2500 år siden den greske dramatikeren Sofokles skrev tragedien om Oidipos’ datter Antigone, som selv om hennes avdøde bror Polyneikes var en forræder, nekter å la ham ligge og råtne uten grav slik hennes onkel, Kong Kreon, har bestemt. Hun velger døden fremfor å følge kongens påbud.
Fortellingen om en ung kvinne som utfra sin egen tro og overbevisning gjør opprør mot staten, har fremdeles aktualitet og gjenklang, og er blitt gjendiktet utrolig mange ganger, blant annet av Jean Anouilh i 1944 og Bertolt Brecht i 1947. Desto mer interessant og spennende er det att det Norske Teatret har valgt Sofokles’ egen tekst til vårens storsatsing på Hovudscenen.
Når vi kommer inn i salen, er den store scenen svart og naken, bakerst skimter vi en stol og et slagverk. Men så velter det inn røyk, og kledd i et nøytralt tidløst kostyme inntar Koret (Gjertrud Jynge) scenen. Hun forteller oss om de to brødrene Polyneikes og Eteokles som har drept hverandre i kamp om makten i Theben.  Eteokles forsvarte byen mot sin svikefulle bror som kom med en stor hær for å bemektige seg den. Men nå er det «endeleg lys, endeleg fred» i Theben, og brødrenes onkel, Kreon, har overtatt kongemakten. Samtidig fyller trommeslagene scenen, mesterlig framført av Elisabeth Nesset, og det skal de gjøre som et skjebnetungt dødsvarsel gjennom resten av forestillingen. Et par ganger kunne nok den intense lyden ha blitt dempet litt, men akkompagnementet understreker at døden er menneskets skjebne.
For tiden utmerker regissører seg gjerne ved å ta friheter med klassikerne – Vinge/Müller er et godt eksempel her – og jeg var derfor spent på hvordan Johannes Holmen Dahl ville tolke «Antigone», ikke minst fordi det skulle skje på teatrets store hovedscene. Jeg ble gledelig overrasket.
Allerede den store mørke Hovudscenen gir sterke assosiasjoner til oldtidens teatre, jeg føler meg nesten satt over to tusen år tilbake i tid, ikke minst fordi regissør Johannes Holmen Dahl overhodet ikke har diktet videre på Sofokles’ tekst, men i stedet valgt å vektlegge dens psykologiske dimensjon. Han har faktisk til og med sløyfet en del ytre effekter. Sofokles lar for eksempel vaktmannen arrestere Antigone ved brorens grav, og overgi henne til Kreon. Her kommer Antigone selv og kaster spaden hun har brukt for Kreons føtter. Og mens likene til både sønnen og konen til Kreon bæres fram i stykkets siste scene, får vi på Det Norske bare høre beretningen om deres tragiske død.
Også Korets rolle er sterkt nedtonet – her er Koret virkningsfullt erstattet av trommeslagene. Dermed er det enkeltpersonene som står fram, og slik de antakelig gjorde for 2500 år siden i Aten, står de med blikket mot salen, og henvender seg til oss tilskuere når de ikke snakker med hverandre – slik de gjør det i noen få scener – Antigone med søsteren Ismene, Haimon med sin far Kreon, og Kreon med den synske Teiresias, som for sent overbeviser ham om at beslutningen han har fattet er feilaktig.
Dette er en form som krever meget av skuespillerne, og det er en glede å kunne slå fast at de fullt ut behersker oppgaven: Sara Khorami er en sterk og egenrådig Antigone, som i det siste møtet med søsteren Ismene (Renate Reinsve) der hun hardt og brutalt avviser henne. Men hun er også sårbar og tragisk skikkelse, som sier at «til kjærleik vart eg fødd, ikkje til hat» og tar et siste rørende farvel med livet. Jon Bleiklie Devik er en autoritær og selvgod hersker, som brutalt avviser sønnen som tar sin trolovede Antigones parti, men står alene på scenen når både sønnen og hustruen har begått selvmord, og han selv ikke lenger ser noen mening med livet.

Hvis jeg skulle ha noen innvendinger mot oppsetningen, er det at Gjertrud Jynge, foruten å være koret, også spiller den synske Teiresias. Tatt i betraktning Kreons uttalte skepsis til kvinner, han utbryter jo at «aldri i livet skal ei kvinne ha noko å seie over meg. Skulle eg la ei kvinne fortelje meg kva eg skal gjere!» virker det litt usannsynlig at Teiresias her er av hunkjønn.
Men dette er en litt uvesentlig detalj. Viktigere er det å understreke at Johannes Holmen Dahls «Antigone» er en gjennomført, gjennomtenkt og intelligent forestilling og problemstillingen den tar opp angår oss – akkurat slik den allerede gjorde i Sofokles’ tid: enkeltmenneskets dype etiske overbevisning stilt opp mot statens politisk påbud.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag den 26. februar 2018

Publisert: 28.02.18 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!