Teater med hundreårig perspektiv

Beaivváš Sámi Našunálateáhter gjester Det Norske Teater, Scene 3: «Kvinnerommet»

Av Sven Henriksen
Instruktør: Mette Brantzeg
Scenekonsept: Mette Brantzeg
Kostymedesigner: Anne Berit Anti
Lysdesigner: Bernt Morten Bongo
Komponist: Ella Marja Eira
I rollene: Anja Saiva Bonjo Bjørnstad, Sarakka Gaup, Anne Mággá Wigelius

Har verden virkelig forandret seg til det bedre i de siste 100 årene? Det er spørsmålet «Kvinnerommet» stiller.

Beaivváš’ «Kvinnerommet» ble spilt for siste gang på Det Norske Teatret lørdag 2. mars. En kvinnesterk oppsetning: regien er ved Mette Brantzeg som også har ansvaret for scenografi-konseptet, mens Anne Berit Anti har designet kostymene og Ella Marja Eira komponert musikken. Tre dyktige kvinnelige skuespillere står på scenen. Men selve stykket er skrevet av en mannlig dramatiker, Sven Henriksen, og at det er en manns blikk som skildrer kvinnens verden tilfører teksten, og de tre hovedpersonene, en interessant dimensjon.
«Kvinnerommet» har ingen handling i ordets klassiske forstand. Som Mette Brantzeg definerer det i programmet er «stykket […] en fabel om makt og avmakt, for kvinner generelt og samekvinner spesielt». Første del utspiller seg for litt over 100 år siden. I 1890 reiser en ung samisk enke til slottet i Stockholm. Hun har sendt flere brev til kongen som han aldri har svart på, og nå vil hun snakke med ham selv, for å få ham til å forstå at samenes leveforhold er blitt umulige etter at Felleslappeloven ble innført i 1883. Kongen er ikke å treffe, men dronningen tar imot henne sammen med kammerpiken Therese, som selv kommer langt nordfra og har klart å foreta en klassereise. I stykkets andre del befinner vi oss i 2019, men settingen er den samme, og spørsmålet Svein Henriksen reiser er hvorvidt samenes og kvinnenes kår er blitt bedre i løpet av de litt over 100 årene som er gått. Den aktuelle saken om Jovsset Ànte Sara som i henhold til den nye reindriftsloven av 2007 er blitt dømt av Høyesterett til å redusere reinflokken sin fra 350 til cirka 75 dyr, en avgjørelse FNs menneskerettskomité nå skal ta stilling til, er et viktig moment. Det viser at iallfall den materielle situasjonen ikke er blitt bedre for samene. Skal vi tro Sven Henriksen er den heller ikke blitt særlig bedre for kvinnene, selv om de i det ytre har fått større frihet.
Et sentralt element, både i Sven Henriksens tekst og i Mette Brantzegs scenografi, er tre store skredderdukker som bringer tankene hen på tidligere tiders kvinneklær – og her framstår som et aktuelt symbol på mannssamfunnets trang til å bestemme hvordan kvinner skal være.

Dronningen i annen del har opplagt en del likhetstrekk med dronning Sonja, ikke minst gjelder den hennes kunstinteresse, og Sven Henriksen driver forsiktig gjøn med monarkiet som styringsform, som når dronningen utbryter at hun og samene representerer «truede minoriteter i dagens samfunn». Men det beste ved forestillingen er at den kaster lys over samenes levevilkår. En svakhet er at «Kvinnerommet» mangler en dramatisk utvikling, og stykket slutter uten noen konklusjon. Sven Henriksens opprinnelige versjon ender med et brutalt skytedrama som Mette Brantzeg har valgt bort. I stedet lar hun mørke senke seg over scenen – et tegn på at verden mer eller mindre står stille?
På den ene siden et politisk manifest, på den andre en politisk satire - «Kvinnerommet» er utvilsomt en vanskelig tekst å gjøre til levende teater. Men de tre skuespillerne skaper sterke og levende skikkelser, og selv om forestillingen ikke er blant Beaivváš’ beste, var den absolutt interessant.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 4. mars 2019

Publisert: 13.03.19 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (1):

IdaLou Larsen

25.03.19 18:15

Mandag 4. mars trykket Klassekampen min anmeldelse av Beaivváš Sámi Našunálateáhters forestilling «Kvinnerommet» som hadde gjestet Det Norske Teatret i helgen. Regissør Mette Brantzeg har gjort meg oppmerksom på at jeg har mistolket sluttscenen. Dramatikeren, Sven Henriksen, lar stykket ende med et brutalt skytedrama. Det har Mette Brantzeg valgt bort, og jeg opplevde at i hennes versjon bare senket mørket seg over scenen. Det jeg ikke så, eller ikke oppfattet, var det Brantzeg kaller «en viktig detalj, den at Kvinnen i sceneversjonen på DNT lenker seg til stolen med et håndjern. Dette er en aktiv og politisk handling. Det er tenkt som en lesbar handling, både i historisk (Stilla - aksjonen) og i en mulig framtid (Repparfjorden) - kontekst.» Jeg beklager så meget, og håper med dette innlegget å yte oppsetningen rettferdighet.