Antiteateret på helt nye veier
Av Dennis Kelly
Oversettelse: Thor-André Walløe, Karoline Husjord og Even Torgan
Regi: Karoline Husjord
Scenografi: Ole Petter Ribe
I rollene: Even Torgan og Eili Harboe
For første gang har Antiteateret valgt ikke selv å være ansvarlig for den teksten de framfører!
Antiteatret går stadig nye veier. «After the end» er den 17. oppsetningen deres, og jeg har fulgt dem siden deres niende, «Gjøkeredet», gruppens egen versjon av filmen til Milos Foreman.
I utgangspunktet arbeidet Antiteateret ut fra følgende fem regler:
«1. Vi skal aldri lage teater kun for teaterinteresserte.
2. Vi skal aldri sette opp teater som ikke er relevant for samfunnet vi lever i.
3. Forestillingene skal aldri vare i mer enn 1,5 time.
4. Vi lover på tro og ære at vi aldri skal bruke uprovosert samtidsdans i forestillingene.
5. Vi skal aldri lage kjedelig teater.»
De tre første reglene har de beholdt. De to siste er endret og lyder slik i dag:
«4. Vi har som mål å belyse tabubelagte temaer.
5. Regler er til for å brytes. (Inkludert de over).»
Jeg vil ikke gå så langt som til å si at Antiteatret med vårens forestilling bryter med sine prinsipper, men samtidig må jeg tilstå at jeg for første gang har opplevd det som problematisk å forholde meg til en av deres oppsetninger, for slik jeg ser det, tar ikke «After the end» opp et spesielt samfunnsrelevant eller tabubelagt tema.
Det helt spesielle med Antiteaterets produksjoner hittil, er at gruppen alltid selv stort sett har stått ansvarlig for det endelige manuskriptet, selv om den flere ganger har tatt utgangspunkt i filmer og teaterstykker som da Mark Ravenhills «Shopping and fucking» ble til «Én av fire» i 2016.
Men denne gangen har Antiteatret valgt å sette opp et ferdigskrevet stykke av den britiske dramatikeren Dennis Kelly. Han har hittil ikke vært spilt i Norge, selv om han både er kjent og anerkjent i Europa og USA. Men i januar satte Rogaland Teater opp Kellys «DNA», og den 25. mars hadde Antiteatret Norgespremiere på «After the end» som i sin norske versjon har beholdt sin engelske tittel.
Det starter med at smell og brak ryster den mørklagte scenen, og en ung mann, Markus (Even Torgan), kommer inn. Han bærer en ung kvinne, Louise (Eili Harboe), som han forsiktig legger fra seg på den ene køyesengen, mens han forklarer oss – og henne – hvordan han panikkslagen har vandret gjennom ruiner og knuste bygninger helt til han til slutt har funnet fram til bunkeren eller tilfluktsrommet som hører til boligen hans.
I halvannen time følger vi de to gjennom et forhold som utvikler seg fra et hyggelig vennskap til en fiendtlig kamp på liv og død. Som vanlig på Antiteatret er skuespillerprestasjonene overbevisende, vi er ikke et øyeblikk i tvil om at de to egentlig er selve karakteren de spiller. Problemet her er selve utgangspunktet: Har virkelig Markus frelst seg selv og Louise fra et reelt terror-angrep – eller har Markus rett og slett benyttet en tilfeldig voldsepisode til å kidnappe Louise?
Stykkets sluttscene, der en kjølig, men vennligsinnet Louise kommer på besøk til Markus i fengslet, tyder på at det siste er tilfellet. I så fall representerer Markus en rå og brutal makt som utnytter sin overlegenhet mens hun naturlig nok protesterer. Men dersom Markus virkelig tror at de to er byens siste overlevende etter atomangrepet, er det lettere å tolke utviklingen av fiendskapet mellom dem som en trist avsløring av at selv i livstruende situasjoner, tar menneskets onde drifter overhånd.
Antiteaterets tolkning legger større vekt på denne uklarheten enn Dennis Kellys tekst, og gjør det for meg vanskelig helt å forstå oppsetningens samfunnsmessige relevans. Men kanskje Antiteatret denne gangen har valgt å bryte med de to reglene, og i stedet har gått inn for å spille helt vanlig teater. Dem om det, og rett skal være rett, «After the end» bærer preg av ikke å være en helt ferdig utviklet tekst, men stykket har absolutt sine spennende sider. Og en av reglene sine har Antiteateret iallfall holdt fast på: Forestillingene skal aldri vare i mer enn 1,5 time. Pluss at de har gitt nytt liv til regel nummer 4 som de har sløyfet: Vi skal aldri lage kjedelig teater.
Din kommentar:
Kommentarer (1):
Stian | 19.04.19 12:45 |
After the end handler om ensomhet og en ung, hvit, ensom mann som er dødsfrustrert fordi ingen vil ha han. Og til slutt går det så langt at han blir destruktiv. Høres det kjent ut? (Incels, Anders Breivik, New Zealand, I.S, osv) Det er her aktualiteten ligger mener nå jeg! |