Peer Gynt - en usympatisk råtass
Av Henrik Ibsen
Bearbeidd av: Njål Helge Mjøs
Regi: Marit Moum Aune
Komponist: Erik Hedin/Edvard Grieg
Scenografi: Snøhetta og Even Børsum
Koreograf: Silas Henriksen
Kostymedesignar: Ingrid Nylander
Med Pål Christian Eggen, Ågot Sendstad, Charlotte Frogner, Grete Sofie Borud Nybakken, Anders Mordal, Sara Khorami, Fridtjov Såheim, Tom Styve og mange mange flere
Årets "Peer Gynt" i Marit Moum Aunes regi med Peer som gjennomført usympatisk og sjarmløs innfrir dessverre ikke helt.
«Peer Gynt» på Gålå er en av sommerens spennende teateropplevelser. I 25 år – fra 1988 til 2013 – var regien ved Svein Sturla Hungnes, men så overtok Erik Ulfsby i 2014. Tre år senere ble han etterfulgt av Sigrid Strøm Reibo som hadde ansvaret i 2017 og 2018, og i år er det Marit Moum Aunes tur. Ettersom årets program kunngjør at billettsalget til neste års oppsetning starter11. august, går jeg ut fra at årets oppsetning iallfall skal spilles ett år til.
Forventningene var store til «Peer Gynt» 2019, ikke minst fordi årets forestilling er blitt gjenstand for usedvanlig mye forhåndsomtale. Det har vakt oppsikt at det berømte arkitektselskapet Snøhetta har hatt medansvar for scenografien, og satset på «et vannspeil som fyller hele sceneområdet og som smelter visuelt sammen med Gålåvatnet.»
Hensikten med vannspeilet er å dra vannet nærmere publikum og «forsterke landskapet som et viktig element for forestillingen». Et spennende og ambisiøst prosjekt, men jeg må dessverre innrømme at jeg ikke opplevde større nærhet til Gålåvatnet og naturen enn tidligere - verken når seterjentene viser seg å være havfruer eller når Knappestøperen i tillegg til å ville hente Peer Gynt, setter merker på pannen til en rekke avdøde mennesker, der noen skal omstøpes i vannspeilet, mens andre havner i Gålåvatnets røde helvete. Dovregubbens hall er visuelt pregløs og kjedelig, men femte akts båtforlis er realistisk og overbevisende, selv om den stakkars kokken i Tani Mathias Dibasey Hansens skikkelse lå så lenge med hodet under vann at jeg begynte å bli redd for at noe skulle ha gått galt.
Ingen tvil om at oppsetningen har mange fikse og oppfinnsomme visuelle elementer, men de tar rett og slett for mye plass, og svekker dermed Marit Moum Aunes uklare teksttolkning i stedet for å utdype eller styrke den.
Avgjørende for oppsetningen er tolkningen av Ibsens hovedperson. Moum Aune bryter over tvert med Ibsen, og hennes Peer Gynt er ingen satirisk framstilling av den typiske nordmann som en litt stormannsgal men sjarmerende lystløgner. I stedet er han et brutalt mannfolk som ikke nøler med å mishandle de kvinnene han forfører, en fullstendig sjarmløs og usympatisk drittsekk – det gir seg allerede tydelig utslag i åpningsscenen der han skriker og gauler før han brutalt dytter Mor Åse ned i kjelleren og slenger lemmen over hodet på henne. Bedre blir det ikke etter at han får seg noen kjærkomne drammer på Hægstad gård, og det virker totalt usannsynlig at den vakre, uskyldsrene Solveig skal falle for en så vulgær råtass. Mor Åses død berører ham overhodet ikke, og han forblir like sneversynt selvopptatt og selvtilfreds helt til slutt.
Pål Christian Eggens tolkning er konsekvent og gjennomført, men jeg skulle virkelig ønske at han hadde fått anledning til å være en mer allsidig Peer, slik han var da tolket Peers avskjed med Mor Åse på Det Norske Teatret der Toralv Maurstad spiller den gamle Peer.
I tillegg til den usympatiske virkelige Peer i Pål Christian Eggens skikkelse har riktignok Marit Moum Aune diktet inn en ny Peer: En slank, lys ung mann, Silas Henriksen, som ifølge programmet «dansar Peer sine tankar og draumar», og dermed må være den indre og egentlige Peer. Dansenumrene er elegante og vakre, ikke minst takket Solveig, som spilles av ballettdanser Grete Sofie Borud Nybakken, men dersom Marit Moum Aunes hensikt er å skape et mer nyansert bilde av råtassen Peer, lykkes hun ikke. Uansett er det vanskelig å forstå hva denne andre Peer skal fremstille,- og dessuten, hadde jeg ikke lest det i programmet, ville jeg aldri skjønt at Silas Henriksen også tolker Peer.
Før pause ble Ibsens tekst spilt på dølamål, tilrettelagt av Håkon Sveen. Lokaldialekt har vært benyttet i tidligere oppsetninger uten at jeg har opplevd det som problematisk, men denne gangen var det virkelig vanskelig å følge konsekvent med, blant annet fordi replikkene ble ropt ut i rasende fart. Et fantastisk unntak var Ågot Sendstads Mor Åse.
For øvrig en rekke solide skuespillerprestasjoner i tillegg til Pål Christian Eggens og Ågot Sendstads: Fridtjov Såheims Dovregubbe, Charlotte Frogners Den grønnkledde, Anders Mordals Knappestøper og Sara Khoramis Anitra for bare å nevne noen – pluss, som alltid på Gålå, en mengde dyktige lokale aktører. Men årets «Peer Gynt» ble likevel ingen stor teateropplevelse. Slik jeg ser det, blir Moum Aunes regikonsept både for uklart og for pretensiøst. Men her er jeg nok ganske alene – så vel øvrige kritikker som premierepublikums umiddelbare reaksjon tyder på at jeg denne gangen har stilt for høye krav og har for gode minner fra mange tidligere oppsetninger, så vel på Gålå som andre steder!
Din kommentar:
Kommentarer (3):
Liv Astrid | 13.08.21 18:15 |
Nei, du er ikke alene, jeg er helt enig med deg! | |
Mona Levin | 11.08.19 15:54 |
Min anmeldelse var ganske sammenfallende med din, Idalou! | |
Yngvil Kiran | 11.08.19 14:50 |
Jeg er helt enig i alt du skriver, IdaLou. Bortsett fra en ting. Jeg synes vi får en bedre begrunnelse for hvorfor Peer blir som han blir, skyr nærhet og ansvar. Han har gått for lut og kaldt vann, blitt mobbet i bygda pga farens oppførsel. Moren vekselvis tilber og skjeller ham ut. Han har aldri opplevd betingelsesløs kjærlighet før han møter den i Solveig. Denne sårheten synes jeg Eggen får godt fram. Men slutten synes jeg blir spolert ved at Solveig og Peer blir stående med ryggen til hverandre. Og etter den vesentlige sluttreplikken til Solveig, vannes slutten ut ved en langtrukken danseepilog. Men det er alltid en opplevelse å se nye varianter av Peer Gynt. |