Overbeviser ikke helt
Basert på boka av Roald Dahl
Manus: David Greig
Musikk: Marc Shaiman
Songtekstar: Scott Wittman og Marc Shaiman
Omsetjing: Runar Gudnason
Regissør: Vidar Magnussen
Scenograf: Gjermund Andresen
Kostymedesignar: Christina Lovery
Koreograf: Belinda Braza
Med Peter Andreas Hjellnes Moseng/Ole Opsal Stavrum, Fridtjof Stensæth Josefsen, Pål Christian Eggen og 19 flere
Utmerket innsats fra et dyktig ensemble til tross, musikalversjonen av Roald Dahls meget populære fortelling om «Charlie og sjokoladefabrikken» holder ikke helt mål.
Mine to unge medkritikere hadde både lest boken og sett filmen da de inntok plassene sine på premieren til «Charlie og sjokoladefabrikken». Det hadde ikke jeg, og jeg må innrømme at jeg hadde langt større problemer med å følge med i historien enn Molly og broren.
I åpningsscenen følger vi Charlie (Peter Andreas Hjellnes Moseng) i en travel bygate med fabrikklignede bygninger til venstre, og til høyre en grønnsaksforretning. Men ganske snart dytter dytter to scenearbeidere på den ene store bygningen hvis bakside viser seg å være et lite rom der en slags seng med fire mennesker tar hele plassen, mens Charlie løper opp en stige til et lite loftsrom. Gjennom hele første delen veksler vi mellom den travle gaten og Charlies hjem, og det eneste som skjer er at sjokoladefabrikken, som har vært stengt en stund, åpner igjen, og at eieren, Willy Wonka, legger ut fem forskjellige gullbilletter i fem ulike sjokolader.
De fem barna som finner en gullbillett, skal få en omvisning på fabrikken og gratis sjokolade resten av livet. Charlie håper naturligvis at han blir en av de fem, men familien er fattig og har ikke råd til å kjøpe særlig mye sjokolade, så det ser dystert ut. Men så skjer miraklet – Charlie finner den siste gullbilletten, og må ha med seg en voksen på fabrikkturen. Bestefaren (Pål Christian Eggen) som har et nært forhold både til Charlie og Willy Wonka-sjokolade, stabler seg på bena som han ikke har brukt på mange mange år.
Foran fabrikken står de fire andre heldige vinnerne - den glupske matglade August (Kristoffer Olsen), tyggegummi-elskeren Violet (Tiril Heide-Steen), den bortskjemte Veruca (Catharina Vu), som er vant til å få alt hun peker på, og TV-slaven Mike Teavee (Hans Magnus Hildershavn Rye), som har en alkoholisert mor – et typisk voksenvits-påskudd. Så slipper Willy Wonka (Fridtjof Stensæth Josefsen) dem inn, og teppet går ned for første akt.
Annen akt foregår inne i fabrikken, der den ene etter den andre av de fire slemme og usympatiske vinnerne går en ublid skjebne i møte, og blir borte. Til slutt er det bare Charlie igjen, og Willy Wonka gir ham hele fabrikken i gave. Med andre ord – det lønner seg å være god og snill.
«Charlie og sjokoladefabrikken» er Roald Dahls kanskje mest populære barnebok, men slik jeg opplever musikalversjonen, tror jeg ikke den yter boken full rettferdighet. Handlingen er utydelig og springende, og de mange og lange sangnumrene makter ikke å få fram Roald Dahls oppfinnsomme og humoristiske fortellerstil. Manus tyder på at sangtekstene – gjendiktet av Runar Gudnason – iallfall til en viss grad ivaretar Dahls presise vidd og humor, men selv om de medvirkende er dyktige sangere, makter de overhodet ikke å kommunisere innholdet i tekstene, iallfall ikke til oss som satt midt i salen. Det var også mine oldebarns hovedinnvending – at det rett og slett ikke var mulig å skjønne sangtekstene. Ekstra dumt i og med at de også bringer handlingen videre.
Vidar Magnussen debuterte som regissør med den meget vellykte «The Book of Mormons». Dette er hans andre regioppgave, og med sine mange voksenvitser overbeviser den meg ikke om at Magnussen har forstått hvordan man henvender seg til barn. Likevel er det nok selve musikalen, og ikke Magnussens regi, som må ta hovedansvaret for at «Charlie og sjokoladefabrikken» ikke er blitt en like artig opplevelse som «The Book of Mormons». Det vitale og opplagte ensemblet der 17 av 22 spiller en rekke forskjellige roller, imponerer, og det gjør også de tre hovedrolleinnehaverne – Pål Christian Eggen er en varm og kjærlig bestefar i en verden av satiriske skikkelser, og Fridtjof Stensæth Josefsen en elegant og mystisk Willy Wonka. Meget positivt at en mørkhudet Peter Andreas Hjellnes Moseng sjarmerte overbevisende som Charlie på premieren – Roald Dahl hadde jo opprinnelig planlagt at Charlie skulle være mørkhudet, men forlaget fikk ham fra det. Nå skal Peter Andreas Hjellnes Moseng alternere med Ole Opsal Stavrum i tittelrollen.
Mine medkritikere var ikke virkelig begeistret, men de likte forestillingen, spesielt godt inntrykk gjorde Gjermund Andresens oppfinnsomme scenografi og Chritina Loverys fargerike kostymer. Fabrikkens Ompa Lompa-arbeidere fungerte også godt, mens de fire gullkortvinnerne derimot skuffet fordi de ikke var tydelige nok – igjen kan sangnumrene her være forklaringen. Konklusjonen må bli at «Charlie og sjokoladefabrikken» er en profesjonelt gjennomført oppsetning, som best vil more barn og voksne med et nært forhold til boken. Det er likevel ikke helt lett å skjønne hvorfor Det Norske Teatret har valgt å satse så sterkt på en middels god musikal ….
Din kommentar:
Kommentarer (1):
| W.H. | 19.11.19 20:44 |
| Først vil jeg gi honnør til anmelderen for evnen til å føre et klart og tydelig og enkelt språk i sine anmeldelser (slik at man som leser slipper å gruble over hva det var hun egentlig prøvde å formidle) Så til forestillingen: Denne opplevde jeg som relativt show-preget og underholdende. Selv om jeg hverken har lest boken eller sett filmen, hadde jeg stor glede av denne oppsetningen! Forestillingen er fargesprakende, med en rekke komiske og iørefallende musikalske innslag. Disse formidles av et profft og talentfullt ensemble som evner å utføre et ekte engasjement på scenen. Dog er jeg enig med anmelderen i at det var vanskelig å få med seg teksten i sangene som ble fremført, selv for meg som satt på en av radene nær scenen. Dette til tross: Forestillingen anbefales på det varmeste! | |
"Charlie og sjokoladefabrikken"
Charlie (Peter Andreas Hjeltnes Moseng) sammen med Bestefar (Pål Christian Eggen)
Foto Erik Berg