Metafysisk teater

Oslo Nye Teater, Centralteatret: "Den 25. timen"

Av Per Olov Enquist
Oversatt av Toril Solvang
Regi: Maren E. Bjørseth
Scenografi og kostymedesign: Helle Bendixen
Lysdesign: Norunn Standal
Med: Iver Innset, Henriette Faye-Schjøll, Birgitte Victoria Svendsen

Ikke så lett å forstå hva Per Olov Enquist har ment med den vanskelige metafysiske teaterteksten.

Centralteatrets salong er gjort om (en coronakonsekvens?) og vi sitter rundt en scene som delvis er bygd opp over teatrets egentlige scene. Fra venstre kommer en ung mann (Iver Innset) inn og setter seg på en stol med et ukeblad på fanget. Etter noen minutter kommer også en yngre kvinne (Henriette Faye-Schjøll). Hun er den eneste i stykket som har et navn, og hun heter Lisbeth. Hun spør gutten hvordan det står til med ham, og han svarer, men kontakten dem imellom er dårlig.
Så kommer en litt eldre kvinne (Birgitte Victoria Svendsen). Direkte henvendt til oss i salen forteller hun at Lisbeth hadde ringt henne for å få hjelp, at dette «var den første og den siste gangen hun så gutten», og at det er tretten år siden. Det vi nå skal se har altså skjedd for lenge siden, og den gangen var hun prest. Det er hun ikke lenger, og vi skjønner at det er møtet med gutten som har endret hennes liv.

Gutten er blitt innlagt på institusjon etter å ha drept et middelaldrende ektepar som hadde overtatt hans avdøde morfars hus, huset der han selv vokste opp. Lisbeth er psykolog på institusjonen, og har hatt ansvaret for et prosjekt som gikk ut på å la innsatte «få ta vare på et dyr for å se om det ville føre til en personlighetsforandring. Vi prøvde å restaurere det menneskelige hos dem». Gutten har fått en katt han har kalt Valle etter morfaren Valfred, og samtalen mellom Gutten, Lisbeth og Presten avslører litt etter litt et sørgelig handlingsforløp der død og omsorg er sentrale tema, og i motsetning til den belærende Lisbeth gjør presten alt hun kan for å forstå og støtte gutten, og det oppstår positiv kontakt mellom dem.
Jeg går ut fra at Enquist har ment Lisbeths «katte-eksperiment» som en krass kritikk av dagens psykologiske forsøk, hvilket understrekes av at Lisbeth fremstår som autoritær, litt aggressiv og uten evne til empati. Men for øvrig har jeg vanskelig for helt å skjønne hva Enquist har villet med den tankevekkende og underlige teksten, der oppstandelse fra døden og Guttens samtaler med Katten blir så viktige at Presten sier fra seg sin stilling. Jeg kan se at Enquist på sett og vis tegner et sympatisk og menneskelig bilde av Gutten, for øvrig meget godt tolket av en for meg hittil ukjent skuespiller, Iver Innset, men jeg skulle gjerne visst litt mer om årsakene til hans voldstrang – han har jo ikke bare valgt å drepe det middelaldrende paret fordi det ikke tok godt nok imot ham, han har også prøvd å drepe Eriksson, en annen innsatt som så gjerne skulle ha fått katt, men ikke fikk det, og i stedet grep tak i guttens Valle og «slengte den over en mur».
I det hele tatt er «Den 25. timen» et vanskelig stykke, også fordi ingen egentlig handling belyser det metafysiske innholdet. Men skuespillerne forsvarer teksten etter beste evne, jeg har allerede nevnt Iver Innsets innlevelse i Gutten, Birgitte Victoria Svendsen skaper en sympatisk og nyansert Prest, Henriette Faye-Schjøll er en mer utydelig Lisbeth, men det kan nok skyldes at Enquist har valgt å gjøre henne til en ganske likegyldig karakter.
Oppsetningen ser ut til å ha begeistret flere anmeldere. Jeg er ikke blant dem, men det må nok Enquists tekst, og ikke Maren E. Bjørseths regi, ta ansvaret for.

Publisert: 17.09.20 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (1):

Olav Hindahl	20.09.20 15:52
Kan POE gripe etter noe i sin barndoms trygge religiøse univers, han kjenner ingen vei dit, finner den heller ikke og vet kognitivt at prosjektet ikke er mulig Men å drepe den venstreliberale tradisjon gjenoppfinne oppstandelse kan kan det være en lengsel også på institusjon?