Vår tids huskonsert
Manus og regi: Toril Goksøyr/Camilla Martens Scenografi/kostymer: Olav Myrtvedt Med Ågot Sendstad, Ingeborg Christophersen, Rolf Arly Lund, Liv Bernhoft Osa, Christian Greger Strøm og flere
Treffsikker utlevering av en selvrettferdig men innskrenket overklasse. Men også av det rike velmenende Norge.
Goksøyr/Martens Salongs samarbeid med Nationaltheatret har satt sitt preg på Eirik Stubøs tid som teatersjef. Det blir interessant å se om samarbeidet fortsetter – og hvilken vei de to kunstnerne da vil gå videre. Deres første prosjekt på Nationaltheatret var mediesatiren Biografi i 2002. Siden har de signert fire nye forestillinger, og stadig gått nye veier. I 2004 laget de en uventet versjon av Askepott og i 2006 gikk de med dødsforakt løs på Ibsens Vildanden. I alle disse tre produksjonene spilte humoren en viktig rolle, men den forsvant fra deres fjerde oppsetning, Ønskekonsert, en dyster kvinnemonolog av tyske Franz-Xaver Kroetz (2008).
Med Salong har Goksøyr/Martens vendt tilbake til utgangspunktet. I likhet med Biografi er Salong en vittig samfunnssatire, først og fremst over det velstående høyere borgerskapet, men den uventede og meget vellykte slutten utvider perspektivet, og kaster et grelt og avslørende lys over Norge som selvbestaltet overklasse i verdenssamfunnet.
Gjennom forhåndsomtaler har vi fått vite at stikk i strid med hva de fleste av oss har trodd, så arrangerer det bedre borgerskap fremdeles huskonserter for utvalgte gjester, såkalte «salonger». I epilogen på fjorårets Ønskekonsert trakk Goksøyr/Martens inn dokumentarperspektivet uten helt å lykkes, Salong er derimot rent dokumentarteater. Takket være bekjentskapet med blokkfløytist Ingeborg Christophersen, som selv spiller i huskonserter akkurat slik hun gjør det på scenen på Torshov, har Martens/Goksøyr fått være tilstede på flere slike arrangementer, og gjort en rekke intervjuer som så er redigert sammen til stykkets tekst.
Vertinne Ågot Sendstad og vert Christian Greger Strøm tar hjertelig imot oss ved inngangen til teatersalongen. Vert og vertinne blir stående og vente på de siste gjestene, og gir en særdeles varm velkomst til teatersjef Hanne Tømta som på premieren ankommer lovlig sent. Vertskapet utveksler noen lavmælte bemerkninger, og nærmest umerkelig er forestillingen i gang. Det skjer lite, nesten ingenting mer enn det antakelig gjør på en ekte huskonsert. Ingeborg Christophersen opptrer på teatret slik hun gjør «i virkeligheten», og betar med sitt virtuose fløytespill. Serveringen i pausen er politisk korrekt, økologisk fingermat og gårdspresset eplemost, men en del av gjestene går raskt – og grundig – over til rødvin. Vertinnen er en moderne og liberal arbeidsgiver som holder tale for kokken og gir serveringsdamen, som nettopp har startet eget økologisk cateringfirma, sine varmeste anbefalinger.
Satiren er lavmælt og behersket. Dette er ingen infam harselas over borgerskapet, men en perfid og treffsikker utlevering av en selvrettferdig og innskrenket, men velmenende overklasse, her representert av Ågot Sendstad. Med enestående scenebeherskelse, presise og nyanserte replikker, utleverende kroppsspråk og veltalende mimikk gjør hun Vertinnen til en helstøpt og suveren karakter som hører hjemme i den klassiske samfunnssatiriske komedien. Også Liv Bernhoft Osa glimter til som Vertinnens nevrotiske venninne, Rolf Arly Lund er patetisk som bortkommen kokk, og selv om Vertinnens Bror (Emil Johnsen) har få replikker, er han iallfall sleip forfører når han fotfølger serveringsdamen. Dessverre har verken Per Frisch (Faren), Servitøren (Birgitte Larsen) eller Christian Greger Strøm (Verten) fått noe særlig å spille på, og den hyperrealistiske settingen gjør dessuten at replikkene deres til tider utveksles så «naturlig» at de bare oppfattes av de nærmeste.
Goksøyr/Martens viser her forbausende talentfulle tilløp som satiriske komedieforfattere. Men de har ikke ville lage en klassisk karakterkomedie, deres uttrykk er performancekunsten. Salong er blitt en til tider riktig vittig politisk satire, men paradoksalt nok lykkes Goksøyr/Martens ikke helt, nettopp fordi den klassiske komedien for ofte tar overhånd. Resultatet blir for sprikende.
Din kommentar:
Kommentarer (2):
IdaLou Larsen | 02.02.09 22:16 |
Interessant kommentar. Men jeg tror ikke jeg er uenig i at "avviket fra det gjennomført hyperrealistiske var nødvendig". Jeg savnet vel mer at andre enn Vertinnen fikk ett ord med i laget! | |
K. Løken | 29.01.09 14:06 |
"paradoksalt nok lykkes Goksøyr/Martens ikke helt, nettopp fordi den klassiske komedien for ofte tar overhånd" ...ser absolutt anmelderens poeng, og fant selv sjangerflosklene irriterende da de dukket opp. Men etterpå innså jeg at avviket fra det gjennomført hyperrealistiske var nødvendig. Hvordan skulle vi ellers gripe en senderintensjon som gikk utover det å latterliggjøre et stykke norsk hverdag? Et fantastisk stykke! |