Uimotståelig "Mamma Mia!"

Folketeatret: "Mamma mia!"

Musikk og sangtekster: Benny Andersson og Bjørn Ulvaeus Manus: Catherine Johnson Til norsk ved Ingrid Bjørnov og Linn Skåber Regi og koreografi: Johan Osuldsen Kapellmester: Anders Eljas Med Heidi Gjermundsen Broch, Kjersti Elvik, Arlene Wilkes, Mari Lerberg Fossum, Tom Landmark, Paul Ottar Haga, Heine Totland, Espen Grjotheim og mange flere

Et fantastisk ungt ensemble med et enormt overskudd, sterke hovedrolletolkninger og sist men ikke minst, ABBAs musikk: Mamma Mia, how can I resist you?

Folketeaterpassasjen var fylt til trengsel, det flommet ekte champagne, og fotografer og journalister svermet omkring hyperelegante kjendiser og solide regjeringsmedlemmer som Jens Stoltenberg, Trond Giske og Anniken Huitfeldt. «Hele Oslo» var på plass da Christian Ringdal grep ordet og introduserte Benny Andersson og Bjørn Ulvaeus som så offisielt åpnet det nye Folketeatret. Langsomt inntok et feststemt publikum sine plasser, og teppet gikk opp for Mamma Mia!s norske premiere.

Den engelske musikalen med urpremiere i 1999 spilles fremdeles i London, og fjorårets filmversjon har vært en kjempesuksess. Med Mamma Mia! får Den Norske Operas gamle scene sin renessanse, og bedre forhold for et musikkteater skal man lete lenge etter i Norge. 90 000 billetter er forhåndssolgt, og premiere-begeistringen tilsier at oppsetningen blir en kjempesuksess også her. Men det skal bli interessant å se om vi har det nødvendige publikumsgrunnlaget for kontinuerlig drift av et privatteater med plass til 1400 publikummere.

I 1997 fikk manusforfatter Catherine Johnson i oppdrag å dikte opp en historie som kunne være rammen for en rekke av ABBAs mest populære 1970-års låter. Resultatet er en ganske sprø fortelling. 20-år gamle Sofie og Donna, moren hennes, bor på en solfylt gresk øy dit moren flyttet som ung, og der hun nå driver en taverna. Sofie skal gifte seg, og har invitert morens tre ungdomskjærester til bryllupet i håp om å finne ut av hvem som er faren hennes. For Donna var ung i 1970-årene, i kvinnefrigjøringens glanstid. Sterk og selvstendig som hun var, tok hun ansvaret for datteren alene da mannen hun elsket sviktet henne.

Historien er ganske vanvittig, og personene oppfører seg deretter. Men det spiller ingen rolle, for dette er et eventyr der alt er tillatt, og pussig nok virker selve intrigen mindre plagsomt usannsynlig i Folketeatrets utgave enn i filmversjonen. Ned til små detaljer ser originalkonseptet fra den engelske sceneversjonen ut til å være overført til den norske oppsetningen, og Phyllida Lloyd som både har regissert sceneversjonen og filmen, er oppgitt som regissør, mens norske Johan Osuldsen har fått tittelen «lokal regissør». Jeg har ikke sett musikalen på scenen, men filmen er overlesset og masete med personer som bare er sjarmløse og over-energiske papp masjé-figurer. Folketeatrets versjon er av en helt annen klasse.

Første akt er underholdning av beste merke. Fra åpningsscenen der Sofie, den talentfulle og sjarmerende nykommeren Mari Lerberg Fossum, betror sine planer til venninnene fram til det heidundrende jente-utdrikningslaget før pausen, har oppsetningen en smittende og humørfylt energi og en fantastisk driv. Etter pause setter alvoret inn, iallfall i kortere perioder, men unngår å bli hult eller sentimentalt. Fordi Heidi Gjermundsen Broch ikke bare er en glimrende musikalartist, men også en meget dyktig skuespiller, blir hennes tolkning av «Vinneren tar alt» et ekte og menneskelig høydepunkt i oppsetningen.

Hun er en motsetningsfylt og uimotståelig sjarmerende Donna, og rundt seg har hun glimrende medspillere. I rollen som Donnas venninne Tanja, imponerer Arlene Wilkes som alltid med spilleglede, overskudd og intelligent humor, samtidig som hun har en enestående scenisk utstråling. Som Donnas andre venninne, den noe mindre overdådige Ruth, har Kjersti Elvik mindre å spille på, men hun skårer høyt i scenen der hun hemningsløst går inn for å forføre den i starten høyst motvillige Arne (Paul Ottar Haga).

Et positivt særtrekk ved Mamma Mia! er at den midt opp i alt tullet faktisk formidler 1970-årenes glade budskap, og er noe så sjeldent som en feministisk musikal. Det er kvinnene som står i sentrum, Donna og datteren er langt viktigere enn hennes tre elskere og Sofies kjæreste, for selv om mannfolkene naturligvis hører med, spiller verken deres tanker og følelser særlig rolle for historien. Men med Tom Landmark, Paul Ottar Haga, Heine Totland og Espen Grjotheim - er mannsrollene godt ivaretatt. Og vi lar oss sjarmere av den fantastiske innsatsen til et dynamisk, humørfylt ungt ensemble som utstråler energi og spilleglede. 

Og så er det jo ABBAs musikk. Snart 30 år senere har de mange kjente låtene beholdt sin sjarm, de er «evergreens” i ordets beste betydning, og begeistrer også de helt unge. Ida på 11 som elsker filmen og var litt skeptisk til å høre sangene framført på norsk, hadde stjerner i øynene da hun forlot teatret. Aldri hadde hun trodd at det skulle bli så fint.

 Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 21. mars

Publisert: 23.03.09 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (4):

Grete Einarsrud	15.10.09 18:55
Fortsetter dere til nyttår? Vil gjerne se den en gang til og denne gang med barnebarna! Grete
DANIEL	11.04.09 12:37
MAMMA MIA
IdaLou Larsen	25.03.09 17:22
Beklager! Jeg har blingset. Det er ikke så greit med disse realistiske norske navnene. Tom Landmark spilles, og spilles godt, av Nils Christian Fossdal. Jeg legger meg helt FLAT!
Winnie	23.03.09 14:29
Eeeeh... Tom Landmark er vel strengt tatt ikke en ekte person! Research på topp ja!!