Symfonisk scenedikt om savn

Den Nationale Scene, Lille Scene: "Og aldri skal vi skiljast"

Av Jon Fosse Regi: Stig Amdam Scenografikonsulent: Milja Salovaara Lysdesigner: Einar Bjerke Med Siren Jørgensen, Frode Bjorøy og Ingvill Skjold Thorkildsen

Nok en gang makter dramatiker og skuespillere å trollbinde oss med en nesten stillestående tekst.

I år fyller Jon Fosse 50 år. Festspillene feirer ham med et gjestespill fra Tyskland og et internasjonalt seminar, mens Den Nationale Scene har hatt den gode idéen å hente fram Jon Fosses scenedebut, Og aldri skal vi skiljast som hadde urpremiere på Den Nationale Scene i 1994.

 

Det er gått 15 år, Jon Fosse er blitt en internasjonalt berømt dramatiker, og selv om Og aldri skal vi skiljast langt fra hører til hans mest spilte tekster, og ikke er satt opp i Norge siden urpremieren, kan programmet opplyse om at det er blitt oppført i Irland, Spania, Danmark, Tyrkia og Ungarn samt på seks forskjellige teatre i Frankrike. Stykket var det første av Fosse som ble satt opp, men det første han skrev var faktisk Nokon kjem til å komme som hadde urpremiere på Det Norske Teatret i 1996.

 

Det er interessant å se disse to første Fosse-scenetekstene sammen, fordi de representerer to litt ulike dramatiske uttrykk. Mens Nokon kjem til å komme varsler hans mer «realistiske» skuespill, de fleste fra tiden1996 til 2004, som for eksempel Namnet, Natta syng sine songar, og Dei døde hundane, tyder hans siste stykker som Svevn, Skuggar og Eg er vinden at han nå er tilbake til det mer drømmeaktige universet som han først skildret i Og aldri skal vi skiljast..

 

Stykket har altså ingen «handling» i ordets vanlige betydning. I programmet til urpremieren, trykt opp igjen i årets program, forklarte Jon Fosse at han «prøver å skrive fram ei bestemt dramatisk fortetting, ein bestemt tilstand, som skal vere nesten påtakeleg i sitt intenst menneskelege nærvær, og som det likevel skal vere ganske umogeleg å seie kva betyr».

 

Det er en presis oppsummering av det vi opplever når vi i en drøy time konfronteres med stykkets navnløse kvinne. «Ho» venter på «Han», mannen hun har elsket og som har elsket henne, men som ikke lenger finnes i hennes liv. Han er borte for alltid, hun vet det, og bruker alle sine krefter på å skape en levelig tilværelse uten ham. Forgjeves. Hun kan ikke forhindre at han tvinger seg inn på henne. Han – og den nye «Jenta» hans, hun som er både yngre og mer kostbar enn henne, og som han derfor elsker like vanvittig som «Ho» elsket »Han», slik vi alltid elsker det uoppnåelige.

 

Jon Fosse mente den gangen at fordi han ikke «først og fremst» prøver å skrive fram «ei historie, ein bodskap, ei meining», kan det han skriver «minne om biletkunst». Jeg skjønner hva han sikter til, men Og aldri skal vi skiljast oppleves først og fremst som musikk, en poetisk - og patetisk - symfoni der et utall av variasjoner utdyper og utbroderer tekstens hovedtema, menneskets savn, og lengselen etter tosomhet satt opp mot «sjelens ubotelige ensomhet».

 

Regissør Stig Amdams tekstinstruksjon får godt fram musikaliteten i teksten, samtidig som han ser ut til å ha villet finne en realistisk nøkkel til kvinnens lange, repetitive enetale: Når stykket begynner, er scenen badet i mørke, og langsomt blir lyset rettet mot kvinnens ansikt. Og «Ho» ler, og ler - gledeløst, lett hysterisk, og Stig Amdam har dermed gitt henne en psykologisk diagnose som iallfall delvis kan forklare henne. Denne diagnosen ligger også i teksten, og gir seg blant annet uttrykk i kvinnens fortvilte forsøk på selvhevdelse, men her slås hennes mentale ustabilitet fast allerede i åpningsbildet, og blir et tankevekkende bevis på hvordan noe så bagatellmessig som en umotivert latter kan gripe avgjørende inn i en tekst.

 

Heldigvis gir Siren Jørgensen en nyansert og flerbunnet tolkning av Kvinnen. Elegant mestrer hun balansen mellom hysteri og poetisk musikalitet, mens Frode Bjorøy (Han) og Ingvill Skjold Thorkildsen (Jenta) er akkurat passe utydelige og udefinerbare som projeksjoner fra kvinnens drømmeverden. Og nok engang makter en totalt stillestående Fosse-tekst å bergta oss nesten uavbrutt med sin gåtefulle, nærmest uforklarlige sceniske magi.

 

 

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 23. mai

Publisert: 28.05.09 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!