Engasjerende antikrigs dokumentar
«Bestialitetens historie 4» Med Niklas Westerberg, Mads Sjøgård Pettersen, Anders Høgli og Kim Atle Hansen
Sterk og tankevekkende avslutning på Fantastic Fours tetralogi om «Bestialitetens historie».
Gruppen Fantastic Four er en undergruppe av Act Five, en sammenslutning av ni skuespillere utdannet ved Akademiet i Fredrikstad. De fire har tidligere presentert de tre første delene av «Bestialitetens historie», som alle har vært inspirert av Bjørneboes roman, uten å være dramatiseringer i ordets vanlige forstand. Jeg fikk dessverre ikke se del 1 og del 2, spilt på henholdsvis Black Box og Det Åpne Teater, og ble ikke helt begeistret for del 3, et samarbeid mellom gruppen og Nationaltheatret. Utvilsomt interessant, men for utydelig i sitt budskap
Nå avslutter gruppen sitt ærgjerrige prosjekt på Black Box Teater, der det startet for tre år siden. Bestialitetens historie 4er et engasjert og flammende angrep på krigen, vår humanistiske sivilisasjons brutale og umenneskelige bakside. Dette er allmenngyldig politisk teater, og når det virker så sterkt som det gjør, er det fordi Fantastic Four ikke gjør noe forsøk på å moralisere eller på å antyde at en bedre verden er mulig, men nøyer seg med å gi et mangefasettert og dekkende bilde av menneskets krigerske natur. Det som imidlertid gjør Bestialitetens historie 4til en helt spesiell teateropplevelse, er på den ene siden den realistiske fortellerteknikken, og på den andre de mange ulike visuelle virkemidlene som benyttes. Den oppfinnsomme miksen av fantasi og virkelighet gjør oppsetningen til høyst uvanlig, og svært overbevisende dokumentarteater.
I sentrum fire soldater i en ørken, og en medierepresentants heroiserende dekning av deres hverdag. En vellykket, burleskt teatral virkelighetsbeskrivelse med tragisk utfall, og en overbevisende avheroisering av krigshelter i sin alminnelighet. Fortellingen brytes imidlertid stadig opp av ulike videoinnslag, som skifter fra realistiske bilder av en velkjent krigshverdag, til barokke og fantastiske episoder med gorillaer i hovedrollene – et vellykket forsøk på å få fram vår dyriske, eller bestialske komponent. Gjennom filmede intervjuer blir krigsbegrepet dessuten drøftet fra fem ulike utgangspunkt. Tre av intervjuobjektene er kvinner – scenekunstner Kate Pendry, skuespiller Kaia Varjord som spilte i Mitt namn er Rachel Corrie, en dokumentar-monolog om Israel-konflikten, og en velartikulert liten jente – men mest interessante er de to mennene. En anonym tamiler, nå bosatt i Norge, kaster gjennom sin personlige skildring nytt lys over konflikten på Sri Lanka, mens juristen Anders Grindaker, tidligere Libanon-soldat, i dag talsmann for «Skadede etter internasjonale operasjoner», reflekterer over hva det vil si å være soldat, og setter vår norske deltakelse i «fredsbevarende» aksjoner i et ubehagelig perspektiv.
To dikt av Jens Bjørneboe rammer inn forestillingens første og lengste del: Først den dystre Soldatersang, her effektivt ledsaget av den kjente melodien til andre verdenskrigs Lilli Marlene, mens forestillingens hoveddel avsluttes med Jens Bjørneboes lesning av Mea Maxima Culpa der han gjentar det evig aktuelle spørsmålet, Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?
Bestialitetens historie 4avsluttes med at de fire skuespillerne, delvis utkledde som gorillaer, spøkefullt oppsummerer hele Bestialitet»sprosjektet, samtidig som de retter søkelyset mot sin egen «bestialitet», symbolisert ved at de kynisk tar kommandoen over fem kvinnelige statister, Etter den skakende og voldsomme første delen oppleves denne avslutningen først som et malplassert antiklimaks. Litt etter litt skjønner jeg – eller tror jeg skjønner – hva som er hensikten, men det blir likevel for langdrygt. Det er for øvrig en anklage som kan rettes mot hele forestillingen. Budskapet ville bare ha blitt sterkere om flere av innslagene – ikke minst intervjuene – var blitt strammet inn. Her kunne gruppen nok hatt nytte av en utenforstående med et både kongenialt og kritisk blikk.
Men konklusjonen er klar: Det er sjelden en oppsetning gjør et så sterkt inntrykk, både emosjonelt og intellektuelt, som Bestialitetens historie 4.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen 19. mai
Din kommentar:
Bestialitetens Historie 4