Et sivilisasjonskritisk eventyr
Black Box Teater: Verk Produksjoner: «Play Alter Native»
Av Finn Iunker
Regi: Saila Hyttinen/Fredrik Hannestad
Scenografi: Signe Becker
Video: Amanda Steggell
Verk Produksjoner har laget to glimrende Iunker-tolkninger, "Ifigeneia" og "The Answering Machine". I likhet med deres "Dealing with Helen" er "Play Alter Native" noe ujevn. Så er da stykket også ganske vrient.
Over den for anledningen langstrakte smale scenen på Black Box Lille gynger en rekke underlige skumgummifugler i lange synlige tråder, kanskje et tegn på at vi befinner oss i en slags førmenneskelig urverden. På scenen en mann (Fredrik Hannestad) i heldekkende svart drakt der hvite streker risser opp skjelettet. Det er litt uklart hvilken rolle regissørene Hyttinen og Hannestad har tiltenkt ham: Mannens ytre apparisjon bringer tankene hen på en ondsinnet demiurg, men stort sett fungerer han for det meste som objektiv forteller, helt til han i siste scene uventet forvandles til et slags offer. Skikkelsen skildres ikke ekplisitt hos Iunker, men teksten er så åpen at den utvilsomt kan forsvares. Den kompliserer imidlertid stykkets fabel.
Så trekkes de forhistoriske fuglene opp mot taket, og sju barn i ulike aldre inntar scenen. Eventyret kan begynne.
«Play Alter Native» forteller om et kongerike som får drikkevannet sitt forgiftet, med det resultat at landets innbyggere, Enerne, blir gale når de drikker av det. Bortsett fra Kongen, som har sin personlige elv, og forblir helt normal. Når alle er blitt gale, mener de at det er Kongen som er gal, og forlanger hans avgang. Kongen føyer seg, drikker av den forgiftede elven og blir like «gal» som sine tidligere undersåtter. Deretter lever alle rikets innbyggere i likhet og glede. Til det en dag kommer en Idiot fra i et rike lenger opp i dalen, og forklarer at det er de som har forgiftet elven da de kvittet seg med noen skadelige kjemikalier.
Tilsynelatende er Finn Iunkers «
Play Alter Native» en litt barnslig eventyrfortelling. Teksten ble da også uroppført i Amsterdam i 1999 av 11 elleveåringer. Siden har den vært satt opp med både voksne og barne-skuespillere i rollene, men bare i utlandet. Når Verk Produksjoner tirsdag hadde premiere på sin tolkning av «
Play Alter Native», er det første gang det settes opp i Norge. Men for nøyaktig fire år siden ledet Eirik Stubø en «arrangert» lesning av stykket med skuespillere fra Nationaltheatret.
Men det forgiftede vannet har ikke bare har gjort Enerne til vennlige likestilte samfunnsborgere. Det har også gitt dem uante krefter. Det får Idioten oppleve, og han vender tilbake med en interessant historie som hans landsmenn tar konsekvensen av: De bygger en demning som stopper vanntilførselen til Enerne. Det gir startskuddet til vår «sivilisasjon» som slik Iunker her ser den, kjennetegnes av krig og blodsutgytelse, økonomisk kappløp, grådighet og maktbrynde. Tilsynelatende har «Play Alter Native» en lykkelig slutt, men det skyldes teatrets konvensjoner. I virkeligheten, får vi vite, blir Enernes rike definitivt utslettet. Med andre ord – en desillusjonert, sivilisasjonskritisk fabel.
Regissørene har valgt å la barn spille Enerne og Idiotene, og de syv unge skuespillerne har den rette avstanden til teksten som de framfører med humor og overskudd. Lekende og uanstrengt går de ut og inn av en rekke ulike skikkelser, og behersker til og med den vanskelige kunsten å tale i kor. Mens Iunker bare bruker det greske talekoret et par ganger, gir regissørene det en framtredende rolle. Et grep som kan diskuteres, ikke minst fordi korets fysiske spillestil henleder oppmerksomheten fra Iunkers tekst. Det er uheldig fordi handlingen – og fabelen - er så tett og komplisert at teksten heller bør komme mer i fokus. Amanda Steggells videoprojeksjoner poengterer vittig og effektivt det som skjer på scenen, men fordi de samme aktørene skifter mellom å være enere og idioter, er det ikke alltid like lett å skjønne hvem de er, for eksempel i det voldsomme slagsmålet som litt umotivert utspiller seg til venstre på scenen.
Det kan være stykkets eksperimentelle form som gjør at jeg opplever «Play Alter Native» som Iunkers vanskeligste, og kanskje minst dramatisk effektive. Verk gir inntrykk av å ha hatt store ambisjoner med sitt prosjekt, men prøver seg med litt for mange fysiske utbroderinger av teksten. I stedet for å sette det samfunnskritiske budskapet i relieff, blir dessverre resultatet et litt overlesset forsøk på å skape mening.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen torsdag 5. november
Publisert: 06.11.09
av
IdaLou Larsen
