Salt, Oslo – 2. til 5. november Visjoner Teater viser «Spor – Svalbard»
Idé, konsept, manus og regi: Juni Dahr
Dramaturgi og regi: Oda Radoor
Komponister og musikere: Tore Brunborg og Per Oddvar Johansen
Produsent og kunstnerisk dialogpartner: Marianne Roland
Skuespiller: Juni Dahr
Juni Dahr forteller om de sjeldent omtalte kvinnene som reiste til Svalbard og var med på å bygge opp samfunnet der. Et spennende og viktig utgangspunkt, men dessverre ikke en helt vellykket forestilling.
Etter å ha vært ansatt ved Den Nationale Scene i Bergen i mange år, valgte Juni Dahr i 1988, for 33 år siden, å opprette sitt eget kompani, Visjoner Teater. I årenes løp er det blitt ganske mange, og svært forskjellige produksjoner. Jeg har sett to egenartede Ibsen-tolkninger, «Hedda Gabler» og «Et dukkehjem».Dessuten en dramatisering av Hamsuns «Markens grøde», en tekst av den franske forfatteren Marguerite Duras, «La maladie de la mort», og sist, i 2012, en «Jeanne d’Arc»-monolog hun skal ha hatt premiere på da hun startet som selvstendig scenekunstner, og som hun selv hadde satt sammen teksten til.
Jeg var derfor spent på Visjoner Teaters nye oppsetning, «Spor ¬- Svalbard» som Juni Dahr har skapt og utviklet på Svalbard. Forestillingen beskrives slik på teatrets hjemmeside: «en unik, visuell teateropplevelse spesielt skapt for Taubanesentralen i Longyearbyen på Svalbard.» Der hadde den urpremiere 10. juni i fjor, og i den første uken i november i år gjestet den Salt i Oslo.
Teater Visjoners oppsetninger har ofte markert seg ved å å bli satt opp på utradisjonelle spillesteder – en låve for «Markens Grøde», et hotellrom for «La maladie de la mort» og 3. etasje i Wesselsgate 15 på Folkemuseet for «Et dukkehem». «Spor- Svalbard» spilles i en vanlig, men sjeldent brukt teatersal, Salts Amfiscene, Pyramiden, der Juni Dahr gjennom hele forestillingen oppholder seg like foran publikum, mens Brunborg og Johansens orkester sitter til venstre i salen, og stadig ledsager teksten med stemningsfulle toner.
En video fra Svalbard blir projisert på bakveggen, akkompagnert av de to musikerne, og snart tar Juni Dahr ordet og spør hva vi vil med «et land hvor isen bor». Videoen tar slutt, og Juni Dahr blir til «Wanny Woldstad, første kvinnelige fangstmann på Svalbard», en noe selvmotsigende betegnelse. Hun var enke med to sønner, og livnærte seg som drosjesjåfør i Tromsø. En dag spurte en av kundene hennes om hun ville bli med i en fangstekspedisjon til Svalbard. Hun takket umiddlebart ja, lot sønnene være igjen i Tromsø, og ble så betatt av Svalbard at hun ikke kunne «tenke seg andre steder å leve».
Uventet og brått forvandler Juni Dahr seg til østerriske Christiane Ritter som reiser til Svalbard for å være samen med sin mann, men mistrives i kulden, og kan ikke forstå «hva mennesker egentlig [har] å gjøre på denne øya». Hun ender med å tenke på en kvinne som fødte et barn alene, fordi ektemannen ikke klarte å komme hjem på grunn av drivisen. Barnet overlevde, men «kvinnen ble sinnssyk», konkluderer Christiane Ritter.
Juni Dahr går brått over til å bli denne kvinnen, Ellen Nøis, som protesterer og sier hun slett ikke ble sinnssyk, men beklager at ektemannen aldri nevnte henne i dagbøkene sine. Så dukker forestillingens siste kvinne opp – det er den heltemodige Bertine Johansen som reddet tre menn fra drukningsdøden. Detsetter et punktum på forestillingen.
Juni Dahrs hensikt er å rette søkelyset mot «flere kvinneskjebner som var med på å etablere Svalbardsamfunnet. Deres historier er lite omtalt, men er en vesentlig del av norsk polarhistorie». Et utvilsomt viktig og riktig utgangspunkt, både historisk, politisk og feministisk, og skuespilleren Juni Dahr makter å fremstille de ulike kvinneskjebnene med både innlevelse og distanse, mens Tore Brunborg og Per Oddvar Johansen tilfører forestillingen nettopp den riktige musikalske stemningen. Alt ligger til rette for en hundre prosent vellykket oppsetning. Men av en eller annen grunn uteblir magien, og jeg opplevde faktisk at jeg et par steder kjedet meg litt...
Slik jeg ser det, kan årsaken være at Juni Dahrs tekst mangler en nødvendig dramatisk dimensjon – hvorfor skulle jeg ellers finne det langt mer spennende å lese «Spor - Svalbard» enn å se den på scenen? Jeg savner å få vite mer om bakgrunnen for oppsetningen, og om livet og skjebnen til de fire kvinnene som skildres. Vi får vite svært lite om deres bakgrunn, ingenting om hvordan samlivet på Svalbard påvirket deres ekteskapelige forhold, heller ikke om hva som ble deres videre liv etter Svalbard-oppholdet. Nettopp fordi Juni Dahr som skuespiller har evnen til å fremstille levende og komplekse kvinneskikkelser, blir hennes fire kvinner her for like og ensformige.
«Spor – Svalbard» er et spennende prosjekt, som dessverre ikke lykkes helt.
Din kommentar:
"Spor - Svalbard"
Juni Dahr som Svalbard-kvinne
Foto: Teater Visjoner