Uklart politisk teater
Av Tore Vagn Lid
Regissør/audiovisuelt konsept: Tore Vagn Lid
Komponist: Tore Vagn Lid/Tomas Nilsson
Scenografi/video: Kyrre Bjørkås
Med: Anders Mordal, Hanne Skille Reitan, Ingjerd Egeberg, Tomas Nilsson(slagverk) og Marita Kjetland Rabben (tangenter)
Denne gangen lykkes ikke Tore Vagn Lid å formidle et tydelig politisk budskap.
Med «Fyrsten, Machiavelli-variasjoner» nøler ikke Tore Vagn Lid med å bryte teater-konvensjonene: Ingen dramatisk «handling», ingen karakterer. Nationaltheatrets Malersal er åsted. Plaget av en følelse av politisk avmakt, har fem av teatrets scenekunstnere, tre skuespillere og to musikere, bemektiget seg Malersalen som de strever med å gjøre om til et drivhus.
Det er ikke helt lett å si hva Tore Vagn Lid mener med denne drivhus-metaforen.
På den ene siden kan den tolkes som en kritikk av teatret: mens de politiske problemene tårner seg opp i verden utenfor, distanserer teatret seg fra dem. Heller enn å bruke scenen til å ta opp dagens virkelighet, velger teatret å dyrke sin egen hage.
På den andre siden følger teatret her rådet fra opplysningstidens Voltaire om at «man skal dyrke sin hage». Det gjorde da også renessansens Machiavelli. Etter å ha sittet i fengsel mistenkt for å ha deltatt i et komplott mot Firenzes daværende hersker, trakk han seg tilbake til familiegodset. Han arbeidet på gården om dagen, men forandret livsstil om kvelden. Da kledde han seg om, og skrev sine politiske skrifter. Så kanskje nettopp veksthuset, som i Malersalens tilfelle attpåtil er økologisk, og dermed politisk korrekt, gjør det mulig for teatret å «forandre» sin egen verden, og engasjere seg i en annen.
Ikke godt å vite hva Vagn Lid har ment. Men vi tilskuere kommer inn i en omgjort Malersal, der gartner-skuespillerne ivrig og engasjert viser oss den ene planten etter den andre, og forteller om arbeidet sitt. Og om det forbausende som skjedde en kveld de «prøvde å få vekstene ... til å gro og vannsystemet … til å fungere». For da kom plutselig en brevdue flygende med et langt utdrag av Machiavellis «Fyrsten», et brev som hadde brukt 504 år på å komme fra Firenze til Oslo.
Etter en stund finner de tre spillerne ut at det de nå må gjøre, er selv å bruke brevdue til å fly fra teatret til Stortinget. Dermed blir de i stand til nå, kort tid før høstens valg, å sende dagens partiledere viktige og tankevekkende Machiavellisitater signert «teatergartnerne».
Mens de venter på svar, diskuterer de tre spillerne sitatene, og replikk-vekslingene deres tyder på det også finnes konflikter mellom dem. Men – og det kan verken Anders Mordal, Hanne Skille Reitan eller Ingjerd Egeberg noe for, her må Vagn Lid ta ansvaret - disse samtalene er det ikke lett å skjønne hensikten med. De blir hengende i løse luften, i likhet med de mange scenene der skuespillerne, riktignok til skikkelig bra musikk dyktig framført av Tomas Nilsson og Marita Kjetland Rabben, løper att og fram, leker seg med forstørrelsesglass, fikser en rekke videoprojeksjoner, flytter på plantekrukker, vanner dem, og skyter med pil og bue.
Det tar lang tid før politikerne gir livstegn fra seg: men helt mot slutten kommer svarene brått og uventet strømmende inn: to i form av brev – Tine Skei Grande og Siv Jensen, de resterende videoer der Trygve Slagsvold Vedum, Dag Hareide og flere lirer av seg noen ganske floskelaktige bemerkninger, lettvinte svar på det de øyensynlig har tolket som en likegyldig enquête. Uansett hvordan politikerne har tolket skuespillernes forespørsler, får Tore Vagn Lid vist at politikerne ikke tar kunstnerne på alvor.
Men kanskje Vagn Lid også har villet vise at scenekunstnerne ikke har funnet fram til den riktige måten å få politikerne i tale? Løsningen er kanskje ikke å lykkes med økologiske veksthus og gammelmodige brevduer, men heller å åpne teaterhusene for provosende og nyskapende scenekunst som engasjerer og utfordrer både tilskuere og politikere.
Tore Vagn Lid vet selv best hva han har ment. Som teater er forestillingen ikke spesielt vellykket, men med god hjelp av de fem «spillerne» og et uortodokst scenespråk reiser Vagn Lid relevante spørsmål om dagens scenekunst.
Teatermennesket Tore Vagn Lid har i mange år vært opptatt av at teatret skal ta opp viktige, aktuelle politiske spørsmål. «Nye drama – utenfor dørene til teateret – fordrer nye drama innenfor dørene til teatrene», sa han da han for fire år siden satte opp «Kill them all» på Nationaltheatret. I stykket utforsket han finanskrisen i Sør-Europa, og arbeidsløsheten innenfor EU. Med «Fridomens vegar» på Det Norske Teatret i høst rettet han skarp kritikk mot vår tids testsamfunn, og i begge oppsetningene benyttet han med hell nye og utradisjonelle sceniske virkemidler.
Det gjør han også her, men denne gangen lykkes han ikke like godt – den politiske hensikten blir for utydelig. Dermed treffer den ikke .
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen tirsdag 2. mai 2017
Din kommentar:
Fyrsten. Machiavelli-variasjoner
Tomas Nilsson, Hanne Skille Reitan, Anders Mordal, Ingjerd Egeberg og Marita Kjetland Rabben
Foto Tore Vagn Lid